Det norske utdanningssystemet har mange hindringer som gjør at både offentlig og privat sektor går glipp av mye sårt tiltrengt kompetanse. I praksis er det nesten umulig for studenter som har tatt fagskoleutdanning å bygge utdanningen videre til en bachelor på en høyskole. Poeng fra fagskoler anerkjennes bare unntaksvis. Det er heller ikke mulig for en helsefagarbeider med 3-4 års helsefaglig utdanning å bli sykepleier. De må i stedet ta et ekstra år på videregående for å komme inn på en høyskole. Dette går ikke bare ut over den enkelte student, men er også en samfunnsmessig ressurssløsing.

Fagskoleutdanning bygger på videregående skole og er tertiær utdanning på lik linje med høyskole- og universitetsutdanning. Allikevel anerkjennes denne kompetansen bare unntaksvis ved norske høyskoler og universiteter for studenter som ønsker å bygge videre på sin kompetanse til en bachelor. Regelen er tilbake til start. To år med utdanning har ingen verdi. Derimot så anerkjenner universiteter i f.eks. England, Irland og Australia kompetansen fra de samme norske fagskoleutdanningene.

Høyskolen og Fagskolen i Vestfold har felles undervisning for utdanning av skipsoffiserer. Utdanningen kvalifiserer studentene til å ta internasjonale skipssertifikater. Fagskolestudentene og høyskolestudentene sitter i samme klasserom, arbeider mot de samme læringsmålene og tar de samme eksamenene. Halvparten av klassen får fagskolepoeng, mens den andre delen får studiepoeng. Den offisielle begrunnelsen er at høyskolestudentene får forskningsbasert utdanning, mens fagskolestudenten sin utdanning er erfaringsbasert. I den virkelige verden er det sertifikatene som teller. Studiepoeng verdsettes i universitets- og høyskolesystemet, mens fagskolepoeng anerkjennes bare unntaksvis og gir da gjerne kun halv uttelling.

Norge har lange tradisjoner med profesjoner som er meget kreative i å beskytte sine revirer. Sykepleierne holder helsefagarbeiderne på armlengdes avstand, mens legene igjen vil beskytte sine områder ovenfor sykepleiere og andre konkurrerende profesjoner som f.eks. kiropraktorer. Autorisasjoner brukes som et effektivt middel til å holde alle andre unna deres arbeidsoppgaver. På tilsvarende vis beskytter utdanningsinstitusjonene seg ovenfor hverandre. Et fag i anatomi fra en høyskole i Nord-Norge godkjennes ikke nødvendig på en høyskole i Sør-Norge. På tilsvarende vis bygger høyskolene opp murer mot fagskoleutdanningen. I følge dem er forskningsbasert utdanning av en helt annen verdi enn praktisk og erfaringsbasert utdanning. Kompetansen sin verdi i arbeidslivet og næringslivet er av underordnet betydning. Og hvor forskningsbasert er egentlig en trafikklærerutdanning på høyskolenivå med spesialisering på mopedopplæring? Eller er det først på masterstudiene studentene for alvor møter utdanninger som tar dem inn i reelle forskningsmessige problemstillinger?

I Australia har de som et grunnleggende prinsipp i utdanningssystemet at all kompetanse verdsettes uavhengig av hvor og hvordan man har oppnådd kompetansen. I Danmark benytter de samme poengsystem for fagskoler, høyskoler og universiteter. Man kan først gå to år på en praktisk og yrkesrettet fagskole, og deretter bygge videre på denne kompetansen i et og halvt år og ta en bachelor. Derfor gjøres dette i stor grad, og den enkelte får utnyttet sitt potensial samtidig som næringslivet får tilført vital kompetanse. Dessuten spares samfunnet for den sløsingen det er å sende folk tilbake til start hver gang de ønsker å videreutvikle sitt talent.

Norge har store utfordringer her hjemme og med konkurransen fra en global økonomi. For å møte dette er vi helt avhengig av å satse på kompetanseutvikling på alle nivåer. Dette kan vi ikke oppnå dersom ikke noen politikere er villige til å stå i motvind og gjøre de nødvendige grepene og i tillegg sørge for at de blir gjennomført. Finnes de der ute?

Denne kronikken sto på trykk i Dagsavisen 23. november

Kontaktperson Knut Erik Beyer-Arnesen

knut.erik.beyer-arnesen@abelia.no

+47 932 42 138