Det gjelder både klima, urbanisering, arbeidsliv og mye mer. Men mange av svarene som er nødvendig for å løse disse utfordringene finnes ikke i dag. For å lykkes kreves det mot til å løfte seg og etterspørre løsninger som ikke finnes på behov som allerede er til stede. Repeterende innkjøp gir ingen nyskaping.

I noen tilfeller er det allerede kjent og tilgjengelig teknologi som skaper løsningene, men ofte kan det være nødvendig å investere i ny kunnskap for å møte behovet. I disse tilfellene holdes innovasjon tilbake fordi det offentlige i stor grad ikke benytter muligheten til å handle strategisk for å skape nye løsninger.

Årsaken er ikke hindringer i anskaffelsesregelverket eller andre juridiske problemer, men tvert i mot manglende vilje blant offentlige innkjøpere. Allerede i 2008 ga EU-kommisjonen ut en veileder som beskrev hvordan slike såkalte pre-kommersielle innkjøp burde foretas. Moderniseringen av direktivet for offentlige anskaffelser, som sluttføres i disse dager, konkretiserer prosessen for kjøp av løsninger som ikke finnes. Det nye direktivet skal etter planen gjøres til norsk rett innen utgangen av 2014, men det er altså ingenting i veien for å foreta pre-kommersielle anskaffelser allerede i dag.

Pre-kommersielle innkjøp innebærer at kjøper henvender seg til et relevant marked med en beskrivelse av behovet. Hensikten er å treffe leverandører som enten har kompetanse eller kan skaffe seg kompetanse til å levere, men som foreløpig ikke har utviklet løsningen. Det kan skyldes at bedriften ikke har økonomisk evne til å gjennomføre nødvendig forskning og utvikling eller fordi det ikke finnes tilstrekkelig etterspørsel.

Gjennom etterspørsel bidrar det offentlige til å skape et marked som gjør det økonomisk mulig for leverandører å utvikle nye løsninger og produkter. På denne måten vil utviklingen skje uten bruk av forskningsmidler eller statsstøtteordninger. Resultatene av forskning- og utviklingen deles med andre offentlige innkjøpere samt leverandørmarkedet. For å sikre at alle involverte parter har fordeler av innkjøpet, deles både risikoen og gevinsten slik at både innkjøper og leverandør har insentiver til å kommersialisere og ta i bruk de nye løsningene. Ingen av partene eier resultatene av utviklingen alene. Både den offentlige oppdragsgiveren, leverandøren og andre kan bruke resultatene til å frembringe nye innovative løsninger og produkter som ellers ikke ville kommet på markedet.

Anskaffelsene kan være alt fra utvikling av løsninger og design, prototyper og til en begrenset serie testprodukter. Pre-kommersielle innkjøp er begrenset til fasen frem til kommersialisering. Det betyr at anskaffelsene ikke omfatter kommersiell utvikling, masseproduksjon, integrasjon, tilpasninger eller forbedringer til eksisterendeprodukter eller prosesser.

Samfunnsbehov har alltid vært en viktig drivkraft for innovasjon i mange sektorer, som IT, energi, helse og infrastruktur. Som en erkjennelse av at verden ikke bringes videre med å gjøre mer av det samme, bruker USA og Japan pre-kommersielle innkjøp i stor utstrekning der løsninger ikke finnes for å stimulere til innovasjon. Eksempler på resultatet av slike anskaffelser er ip-adresser, GPS, programvareutvikling og kanskje mest aktuelt i senere tid, utfordringer knyttet til så ulike forhold som diagnostisering av Altzheimer og opprydding av forurenset grunn som har skapt nye markeder for bioteknologi og nanoteknologi.

Det offentlige kjøper varer og tjenester for til sammen 400 milliarder i året. Dersom bare 1% av dette benyttes til pre-kommersielle innkjøp tilsvarer det mer enn 50% av Forskningsrådets samlede budsjett. De ubrukte mulighetene som det offentlige har kan stimulere næringslivet, bedre konkurransekraften og skape nye næringer uten at det koster noe.

Kontaktperson Tore Frellumstad

tore.frellumstad@abelia.no

+47 23 08 80 92