Når Difi, som har statsforvaltningen som sin hovedmålgruppe, uttaler at direktoratet er best egnet til å utarbeide standardavtaler for IKT-anskaffelser fordi direktoratet best ivaretar leverandørenes og skattebetalernes interesser, er det liten grunn til å applaudere. Utsagnet vitner om manglende rolle- og lovforståelse. Det tilhører en annen tid og andre regimer å tro at staten alene er best egnet til å ivareta næringslivets interesser.

Avtaler mellom profesjonelle oppdragsgivere og leverandører overlates i utgangspunktet fullt ut til partene. Hovedregelen er avtalefrihet som innebærer at partene kan slutte avtale om hva de vil og med hvem de vil.

Standardkontrakter utvikles for å unngå unødvendig bruk av ressurser på å lage nye kontrakter for hvert enkelt oppdrag. De er enten utarbeidet ensidig av én part for å ivareta dennes interesser eller de kan være fremforhandlet av representanter for de involverte parter, såkalte fremforhandlede standardavtaler eller "agreed documents". Standardavtaler benyttes bl.a. av Statsbygg, Statens Vegvesen og i oljeindustrien.

Når Difi lager egne standardavtaler og fremhever at disse benyttes i stort omfang viser det to ting:

  1. For det første ser de offentlige innkjøperne seg best tjent med å bruke disse kontraktene fordi det gir dem best mulig posisjon.
  2. For det andre at leverandørene ikke kan kreve balanserte kontrakter fordi de da blir avvist fra konkurransen om oppdraget.

Avtaler innrettet på å sikre egne interesser svekker forutsigbarheten og det skapes uklarhet og grobunn for misforståelser. Ubalansen kan være konfliktfremmende og skape mistillit, samt invitere til taktikkeri. Det vil igjen svekke samarbeidsklimaet.

Det er uheldig at Difi, på vegne av staten tilsidesetter kravet om bruk av fremforhandlede kontrakter i regelverket. Det er nærliggende å trekke den slutning at ubalanserte standardavtaler vil føre til at gode leverandører velger bort offentlige oppdragsgivere til fordel for private kunder, med den konsekvens at konkurransen svekkes og leveransene til det offentlige blir dårligere.

Når Difi avfeier Abelias innvendinger som "søkt kritikk", bør det bekymre næringsminister Monica Mæland og kommunal- og fornyingsminister Jan Tore Sanner. Det er viktig at nye standardkontrakter for IKT-anskaffelser kommer raskt på plass. Løsningen er en åpen og effektiv prosess der næringsliv og stat – leverandører og innkjøpere - sitter rundt samme bord. En "staten-vet-best"-prosess er verken i skattebetalernes, næringslivets eller det offentliges interesse.

Denne kronikken sto på trykk i Finansavisen onsdag 10. september

Kontaktperson Tore Frellumstad

tore.frellumstad@abelia.no

+47 23 08 80 92