Satsingen på digitalisering i NAV kan ha blitt 1,3 milliarder dyrere enn forutsett. Ruters billettsystem passerte en halv milliard, og kostnaden for nytt nødnett er nå seks milliarder – nesten det dobbelte av det som ble vedtatt i 2006. Men er det slik at en feilslått anskaffelse alltid er mislykket? Eller kan den faktisk være en suksess?

Det sies at Thomas Edison en gang uttalte følgende i forbindelse med utviklingen av lyspæren:

”Jeg har ikke mislyktes 700 ganger. Jeg har ikke mislyktes én gang. Jeg har bevist at de 700 måtene ikke fungerer. Nå som de er utelukket, vil jeg finne den måten som fungerer. ”

I følge tidligere olje- og energiminister Ola Borten Moe brukte Stoltenberg-regjeringen 7,2 milliarder kroner på utvikling av teknologier for fangst og lagring av CO2. 1,2 milliarder ble brukt på forskning på fullskalarensing på Mongstad. Noen månelanding ble det imidlertid aldri. Likevel er det ikke sikkert at dette er bortkastede penger.

Klimaendringene er uten sammenlikning den største utfordringen menneskeheten står overfor, og da er det viktig med kunnskap både om hva som virker og hva som ikke virker. Mange av svarene som er nødvendig for å løse disse utfordringene finnes ikke i dag, men vi kan ikke alltid vente på en fasit. På samme måte som ved utvikling av medisiner og vaksiner vil innovative anskaffelser måtte innebære et risikoelement.

I stedet for å måle suksessen av en anskaffelse gjennom utelukkende å se på måloppnåelse, er det mulig for det offentlige å løfte blikket og se på hvilken kunnskap anskaffelsen har frembrakt. Hva er i så fall verdien av denne kunnskapen, og i hvilken grad kan den benyttes av det offentlige og av næringslivet?

Allerede i 2008 ga EU-kommisjonen ut en veileder som beskrev hvordan såkalte pre-kommersielle innkjøp burde foretas. Det handler om å nå et mål eller dekke et behov på et område hvor løsningen ennå ikke foreligger. Anskaffelsene kan være alt fra utvikling av IT-løsninger og design til prototyper eller en begrenset serie testprodukter.

Pre-kommersielle innkjøp er begrenset til fasen frem til kommersialisering. Det betyr at anskaffelsene ikke omfatter kommersiell utvikling, masseproduksjon, integrasjon, tilpasninger eller forbedringer til eksisterende produkter eller prosesser.

Samfunnsbehov har alltid vært en viktig drivkraft for innovasjon i mange sektorer, som for eksempel IT, energi, helse og klima. Det offentlige kjøper varer og tjenester for mer enn 430 milliarder i året. Dersom bare én prosent av dette ble benyttet til pre-kommersielle innkjøp ville det tilsvart mer enn 50 prosent av Forskningsrådets samlede budsjett. Abelias forslag er at til sammen tre prosent av store anskaffelser benyttes målrettet til forskning og innovasjon.

Det offentlige har ubrukte muligheter til å satse på kunnskapsbygging selv når man ikke eksakt vet hva som er sluttproduktet eller omfanget av det, og dette kan både stimulere næringslivet, bedre konkurransekraften og skape nye næringer. Arbeid med innovasjon innebærer også å ta risiko selv om man ikke vet hva som er i den andre enden. Om man ikke får igjen investeringen med én gang, kan man ikke se bort fra at investeringen i kunnskap vil stå seg på lengre sikt.

Norge trenger derfor flere månelandingsforsøk, og kanskje er det neste verdens mest effektive produksjon av fornybar energi. En slik satsing vil ikke nødvendigvis lykkes, men vil uansett utfall gi oss kunnskap som vil få stor økonomisk verdi.

Denne kronikken sto på trykk i Dagsavisen tirsdag 31. mars

Kontaktperson Tore Frellumstad

tore.frellumstad@abelia.no

+47 23 08 80 92