Det ser ut til å ha etablert seg en sannhet om at offentlige oppdragsgivere ikke kan etterspørre norske varer og tjenester, men det må bygge på en villfarelse. Oppdragsgiver kan gjerne spesifisere norske produkter og står fritt til å kjøpe hva som helst, men ikke fra hvem som helst.

Det avgjørende er hvilket behov som skal dekkes og hvordan kan man gjøre dette med effektiv ressursbruk basert på likebehandling som loven krever. I noen tilfeller er det kun behov for å oppfylle en funksjon, men i andre tilfeller ønsker oppdragsgiver et særskilt uttrykk eller formspråk. Dette innkjøpsfaglige skjønnet kan ikke overprøves.

Når oppdragsgiver har bestemt seg for hva som skal kjøpes, må alle leverandører få anledning til å være med å konkurrere om leveransen. Om det bare finnes få eller bare én tilbyder har ingen betydning i forhold til lovligheten av å spesifisere et bestemt stein.

Det kan oppleves som et paradoks at norske myndigheter på den ene siden bruker betydelige ressurser på å bygge opp Norge og norske produkter som merkevare, samtidig som offentlige oppdragsgivere ikke vektlegger det særegne ved norsk formgivning og kvalitet. At Nasjonalmuseet eksplisitt etterspør bekledning av en typisk norsk stein er ikke bare uproblematisk i forhold til regler om offentlige anskaffelser – det bygger også oppunder norsk identitet og formspråk.

Innlegget sto på trykk i Aftenposten 26. februar

Les også: - Norsk stein uproblematisk

Kontaktperson Tore Frellumstad

tore.frellumstad@abelia.no

+47 23 08 80 92