Ingen har større markedsmakt enn det offentlige. Ved å stille krav til innovasjon og nytekning, kan flere formål oppnås samtidig: Gode leveranser, nytekning i næringsliv og offentlig sektor, og andre politiske mål: bedre omsorgstjenester og klimahensyn, for å nevne noe. Det offentlige kan bruke de samme pengene ikke to, men tre ganger. 

Offentlige anskaffelser utgjør 15 % av BNP, nesten halvparten av offentlige budsjetter og ca. 80.000 kroner per innbygger. Det er mye penger, og det er "våre" penger.

Abelias medlemsbedrifter leverer IKT, forskning og en rekke andre kunnskapsbaserte tjenester til det offentlige. Mange av dem opplever at offentlige innkjøp i dag skjer på en måte som verken sikrer gode leveranser eller fremmer andre hensyn. Det bekymrer oss.

Innkjøpene er underlagt lov om offentlige anskaffelser. Lovens formål er å bidra til økt verdiskaping gjennom mest mulig effektiv ressursbruk. Skal det skje, må det offentlige tenke helhetlig og utvikle god innkjøpskompetanse.

På sikt er "billigst mulig" dyrt.  Om innovative nye løsninger erstatter dyre eller tungdrevne eldre løsninger er besparelsespotensialet stort for det offentlige. Slike løsninger bidrar også til den type omstilling regjeringen har varslet at den ønsker, og stimulerer samtidig til næringsutvikling. Dersom pris er eneste fokus i innkjøpsprosessen, går det offentlige glipp av mye mer enn den beste leveransen på kort sikt.

Dialog mellom oppdragsgiver og leverandør er avgjørende. Det er ingenting i loven som hindrer dette. Likevel gjennomføres mange anbudsprosesser teknisk og med "armlengdes avstand". Det er vanskelig å forstå og virker mot sin hensikt.

Prosessen må begynne med de behov som skal dekkes. I dag etterspør ikke offentlige oppdragsgivere løsninger basert på behov, men varer og tjenester som er spekket ned til minste detalj. Det hindrer konkurranse mellom leverandørene om de løsningene som faktisk er best.

Et eksempel: Ny teknologi kan gjøre det mulig for mange eldre å bli boende hjemme lenger. Sensorer, trygghetsalarmer og annet utstyr kan gi større frihet og økt livskvalitet, frigjøre omsorgsårsverk og bidra til innovasjon, som både direkte og indirekte løser andre samfunnsmessige behov. Faktum er at mange av de "varme hendene" i omsorgstjenestene gjør oppgaver det ikke kreves varme hender for å gjøre. Sensorer kan for eksempel kontrollere for urinlekkasjer nattestid hos hjemmeboende eldre. I stedet for å bruke tid på en ren kontrolloppgave (med risiko for å vekke et sovende menneske), kan hjemmetjenestene bruke tid på faktiske omsorgsoppgaver.

På samme måte er det i andre samfunnssektorer: klima, urbanisering, helse. Vi kjenner behovene, men har ikke alle de detaljerte løsningene. Et råd til slutt: Etterspør løsninger som ennå ikke finnes.

Innlegget står på trykk i Finansavisen, 8 april 2014.