I Finansavisen 11. august skrives det om revideringen som Difi skal gjøre av innkjøpsavtalen. Abelia er enig i at en revidering må til, men uenig i at det er Difi som skal gjøre jobben.

Hvert år bruker det offentlige svimlende 400 milliarder til å kjøpe produkter og tjenester. Det utgjør 15 % av BNP, nesten halvparten av offentlige budsjetter og ca. 80.000 kroner per innbygger. Det er mye penger, og det er "våre" penger. Og de kan brukes bedre. Mye bedre.

En forutsetning for vellykkede anskaffelser er kontrakter som ivaretar begge parters interesser. Det er ikke tilfelle i dag og derfor har Næringsdepartementet bedt Difi revidere dagens standardkontrakt. Problemet er at Difi er feil adressat. Difis oppgave er å informere om regelverket, ikke lage egne regler. Det finnes allerede en nøytral og kompetent organisasjon som utarbeider balanserte standardkontrakter med deltakelse fra alle berørte parter – Standard Norge. Det er partene selv som må bli enige om avtalevilkårene og ikke dikteres av et statlig organ.

Nylig samlet Abelia noen av de største IT-selskapene i Norge til diskusjon om hvordan anskaffelser kan gjøres bedre. Tilbakemeldingen var entydig: Mange IT-anskaffelser gir verken de beste løsningene eller er kostnadseffektive over tid. Innkjøp av uhensiktsmessige eller utdaterte løsninger er verken i brukernes eller skattebetalernes interesse, og setter samtidig mulighetene for innovasjon i det offentlige på vent og bremser utvikling av en mer innovativ norsk IT-næring. Dette bekymrer Abelia, og det bør bekymre Solberg & co.

Årsakene er mange: Forsiktighetskultur, mangelfull strategisk forankring eller interne fagmiljøer med en bestemt kompetansesammensetning. Oppdragsgivere etterspør for sjelden løsninger med utgangspunkt i problemet som skal løses (behovet), men definerer selv den varen eller tjenesten som skal leveres. Ofte detaljert. Som konsekvens er den praktiske hovedregelen for offentlige anskaffelser at leverandørene ikke får konkurrere om å tilby de beste og mest innovative løsningene. Det handler om hvordan anskaffelsene blir gjennomført, ikke om begrensninger i regelverket. Konsekvensen er at det offentlige motarbeider sitt erklærte ønske om innovasjon.

Abelia utvikler nå et charter for offentlige innkjøp i nær dialog med våre medlemsbedrifter. At pengene brukes bedre, er et mål for alle. Ingen ønsker å levere suboptimale løsninger eller videreutvikle utdatert teknologi. Om det offentlige reduserer de samlede innkjøpskostnadene med 2 %, kan det alene finansiere viktige nye IT-satsinger, f.eks. innen helse, miljø og utdanning, sikre økt tilgang på risikokapital til teknologibaserte oppstartsbedrifter og styrke IT-forskningen, for å nevne noe.

Ingen har større markedsmakt enn det offentlige. Derfor er dette revisjonsarbeidet ekstra viktig.  Faren for en standardavtale er at den blir konserverende. Målet må være å lage en generell avtale om offentlige IKT-innkjøp. Under denne bør det lages ytelsesbeskrivelser som tilpasses hvert enkelt anbud der man står friere til å utforme behovet. Dette gjør partene best ved at de i fellesskap blir enige.

Denne kronikken sto på trykk i Finansavisen mandag 18. august 2014

Kontaktperson Tore Frellumstad

tore.frellumstad@abelia.no

+47 23 08 80 92