I tillegg til at kunnskap er en av de viktigste innsatsfaktorene for næringslivet, er kunnskapsnæringen, inkludert finans og IT, den viktigeste næringen for framtiden.

Prosjektet Et kunnskapsbasert Norge, ledet av Torger Reve og Amir Sasson, fremmet kunnskapsnæringene fordi de har høy produktivitet og verdiskaping. Sammen med olje- og gass, maritime næringer og sjømatsindustrien er de i tillegg de mest konkurransedyktige næringene i Norge. En sterk og attraktiv kunnskapsnæring betyr at vi blir mindre sårbare, mindre avhengig av enkeltnæringer og bedre i stand til å håndtere omstillinger. Omstillinger vil være regelen fremfor unntaket framover.

Både kunnskap og IT er viktige faktorer i å utvikle produktivitet i andre næringer. Norske bedrifters evne til å ta i bruk ny teknologi trekkes frem som en forklaring på at Norge klatrer fire plasser til en 11. plass av totalt 148 land i World Economic Forums (WEF) årlige undersøkelse om konkurranseevne, skriver Dagens Næringsliv i september. Det er derfor påfallende at IT i mandatet til den norske produktivitetskommisjonen kommer helt avslutningsvis. I mandatet heter det at: Kommisjonen bør også belyse hvordan teknologisk fremgang, økt kvalitet på arbeidskraften og endret organisering både internt i og mellom virksomheter kan bidra til produktivitet i offentlig og privat sektor. For oss virker det rart at det som gjennomgående kan bidra til mer produktivitet nevnes i siste punkt, fremfor å settes som et premiss for de andre punktene i mandatet.

Den danske produktivtetskommisjonen er et uttalt forbilde for den norske, og begge er hovedsakelig bemannet av skrivebordsøkonomer. Økonomene kan brukes til mye, men uten praktikerne vet ikke økonomene hvor skoen trykker. Råd/tiltak fra kun en faggruppe vil gi homogene løsninger, og det er ikke nødvendigvis hensiktsmessig i arbeidet med å utvikle nye løsninger. Ny kunnskap skapes der gamle ideer utfordres. Det første kommisjonen bør gjøre er derfor å ta et møte med Torger Reve for å få innblikk i et av de største arbeidene som faktiske allerede er gjort på produktivitet i Norge.

Den danske kommisjonen har skrevet en egen rapport om kunnskapsbaserte tjenester (kunnskapsnæringen), som inkluderer alt fra advokater, revisorer, ingeniører, arkitekter og konsulenter. Disse næringene er i økende grad ansett som en sentral faktor for å skape konkurransekraft. Overføring av kunnskap, fra for eksempel akademia til næringslivet er en av nøkkelfunksjonene til kunnskapsbedrifter. Disse tjenestene er også en katalysator for produktivitetsforbedringer i andre bedrifter, gjennom de tjenester og råd de selger. Kommisjonen peker derfor på at det å sikre gode reguleringer og effektiv konkurranse i disse tjenestene ikke bare er viktig for produktivitetsforbedringer innen disse sektorene. Det kan også gi signifikante fordeler for resten av økonomien å ha en velfungerende, innovativ og produktiv tjenestesektor.

I Danmark har de observert utfordringer i produktiviteten innen advokat og revisordelene av næringen. Årsakene er flere, blant annet ulempen ved et lite marked og reguleringer som virker hemmende for konkurransen. Det samme behøver ikke være tilfelle i Norge. Vi har derimot et enormt forbedringspotensial i at offentlig sektor kan bli en bedre kunde gjennom offentlige anskaffelser. Med bedre kunder menes at staten i større grad bør fokusere på innovasjon og behovet, fremfor detaljerte løsningsbeskrivelsene. Dette er viktige tema den norske kommisjonen må se på. Kunnskapens rolle i hele verdikjeden må også vektlegges.

Jeg vil avslutte med Kronprins Haakons ord under framleggingen av resultatene til Et kunnskapsbasert Norge: "Kunnskap og kompetanse er en fornybar ressurs som krever vedlikehold og oppdatering. Kunnskap og kompetanse øker ved læring, men også ved bruk."

Denne kronikken sto på trykk i Computerworld fredag 28. februar