«Kunnskapsnæringen er ryggraden i det nye næringslivet som har vokst frem. Når kunnskap er den viktigste innsatsfaktoren, blir utfordringene til politikerne å satse enda mer på forskning og utdanning.
»

Kunnskapsnæringen størst

Da SSB på sensommeren i år lanserte tall for den fylkesfordelte verdiskapingen i Norge, startet en debatt om hvor i landet de økonomiske verdiene skapes.

Debatten bidro i liten grad til å belyse de underliggende endringene som har skjedd i norsk økonomi de siste 15-20 årene. Overgangen fra versjon 1.0 til 2.0. i norsk økonomi innebærer at ca 21 % av den totale sysselsettingen i Norge i dag finner sted i næringer som har kunnskap som den viktigste innsatsfaktoren. Kunnskapsnæringen er med dette den største sysselsetteren i privat sektor. Til sammenligning sysselsetter bygg- og anlegg ca 7 %, industrien ca 9 % og varehandelen ca 14 %. Kunnskapsnæringen vil i løpet av fem til ti år – dersom tendensen fortsetter – også være en større bidragsyter til verdiskapingen i Norge enn olje- og gassektoren.

Kunnskap som hovedinnsatsfaktor

Før man starter en debatt om kunnskapens betydning for sysselsetting og verdiskaping er det imidlertid nødvendig med en avklaring. Høyt utdannet arbeidskraft og kunnskap finnes i alle næringer i dag, inkludert olje- og gass, industri, skipsfart og i det offentlige mv. Overgangen til versjon 2.0. i norsk økonomi er først og fremst en utvikling i retning av at hovedinnsatsfaktoren i en virksomhet er knyttet til immaterielle verdier og medarbeidernes kunnskap, til motsetning fra virksomheter der råvarer, energi og maskiner utgjør den viktigste innsatsfaktoren.

”IKT-revolusjon” og industriens suksess

Fremveksten av en stor kunnskapsnæring følger særlig av to utviklingstrekk: Den ene skyldes at utviklingen av Internett og ”IKT-revolusjonen” på 90-tallet har ført til etablering av helt nye næringer innenfor it, medier, konsulentbransjer og kreative næringer. Den andre kan sies å være en konsekvens av norsk industris suksess med å legge mer kunnskap inn i eksisterende produkter og prosesser. Et helt økosystem av kunnskapsbaserte underleverandører har vokst frem rundt de tradisjonelle norske råvare- og industribaserte bedriftene. Selv i tradisjonelle industritunge fylker som Rogaland og Hordaland sysselsetter kunnskapsnæringen nå flere enn industrien.

I tillegg har dereguleringer av offentlige markeder – ofte drevet frem av teknologiske endringer – ført til utvikling av kunnskapsintensive tjenester innenfor bl.a. bank og finans, telekom, privat helse, omsorg og utdanning.

Samspill mellom næringer

Kunnskapsnæringen lever ikke i et vakuum. Den er i meget stor grad en medspiller for viktige norske industribedrifter og en stadig større offentlig sektor, og slik sett er samspillet og den gjensidige avhengigheten i høyeste grad til stede.

Mindre sårbar ved økt fleksibilitet

Fremveksten av en selvstendig kunnskapsnæring har uansett et par viktige konsekvenser. Den bidrar til å gjøre norsk økonomi mindre sårbar for kortsiktige svingninger i råvare-, energi- og valutapriser. På tross av gjensidig avhengighet mellom næringer, har kunnskapsnæringen større fleksibilitet i dårlige tider til å levere både til andre markeder og andre næringer. En annen viktig faktor er at et kunnskapsintensivt næringsliv bidrar til at vi blir mindre sårbare for konkurranse fra lavkostland på tradisjonelle industriprodukter.

Økt satsing på forskning og utdanning

Kunnskapsnæringen er ryggraden i det nye næringslivet som har vokst frem. Når kunnskap er den viktigste innsatsfaktoren, blir utfordringene til politikerne å satse enda mer på forskning og utdanning. I en økende global konkurranse vil tilgangen på kompetent arbeidskraft i fremtiden bety mer enn prisen på råvarer, energi og maskiner.