Den blir kalt årets viktigste tale. 13 februar talte sentralbanksjef Øystein Olsen til Norges politiske og økonomiske elite. Han pekte 200 år tilbake, og han snakket om dagens utfordringer. Det spennende budskapet lå allikevel mellom de berømte linjene. Olsen snakket nemlig om Norges utfordringer de neste 50-100 årene. Så, hva sa han egentlig? Og blir han lyttet til – eller bare hørt?

Vi hører med ørene og lytter med hjernen. Å lytte er en aktiv handling. Den som lytter, handler deretter. ”Lytter til Olsen”, oppsummerte DNs Sofie Mathiassen 14. februar. Hun gir eksempler på at ulike regjeringer har fulgt opp tidligere års taler: I fjor handlet talen om produktivitet - nylig satte Regjeringen ned en produktivitetskommisjon. For tre år siden ville sentralbanksjefen bruke oljepenger til å bedre vekstevnen i norsk økonomi.  Regjeringen Stoltenberg trappet kraftig opp investeringer i vei og jernbane. I et 1 – 3-årsperspektiv lyttes det, altså. Men hva med de store utfordringene vi står møter på lengre sikt? Hvordan skal vi handle for at Norge skal sko seg riktig for disse?

Vi skal leve av kunnskap. 

Sentralbanksjefen konstaterte i talen at det er økende avstand mellom reallønn og produktivitet. ”Når aktiviteten i oljenæringen en dag faller, vil også norsk økonomi ha behov for omstillinger. Vårt høye kostnadsnivå kan gjøre omstillingene ekstra krevende”, sa Olsen.

Skal vi opprettholde høye lønninger og velferden i Norge – og det skal vi – må vi eksportere noe verden vil betale for. Vi verken kan eller vil konkurrere på billig arbeidskraft. I dag er det norske lønnsnivået ca. 55 % høyere enn EUs.

Slik ingen kunne forutse oljeindustrien eller oppdrettsnæringen, kan ingen i dag peke ut hva vi skal leve av om 100 år. Men noe vet vi sikkert: Kunnskap blir avgjørende. Vi må utdanne, forske og innovere. Spørsmålet er ikke "hva vi skal leve av etter oljen", men hvordan vi skal ivareta de gode kreftene, samtidig som vi utvikler nye. Skal vi lykkes, må vi i Norge satse mer på utdanning, forskning og innovasjon. Det krever innsats.

Å velge Norge. 

Øystein Olsen trakk også fram behovet for at Norge (for-)blir et attraktivt sted å lokalisere næringsvirksomhet. Det er ingen selvfølge. Det høye norske kostnadsnivået er en utfordring. Sentralbanksjefen pekte også på offentlige reguleringer og skattesystemet. Samtidig er det flere ting som gjør Norge attraktivt: Norsk forvaltning jobber raskt, og vi har lite korrupsjon. Vi kan tilby stabile rammebetingelser, høyt utdannet arbeidskraft og gode liv – rent vann, ren luft, natur og gode liv.

Men mer må til: Vi må jobbe langt mer systematisk med å gjøre Norge generelt - og noen næringsklynger spesielt – attraktive for investeringer og næringsutvikling.

Norges største næringsklynge, ”Subsea Valley”, med 125 medlemsbedrifter og ca.100 milliarder i omsetning er like stor som Rogaland innen olje og gass. Området ligger mellom Lysaker og Kongsberg på Østlandet. Det har ikke kommet av seg selv.

Å være en attraktiv lokalisering handler om alt fra gjennomtenkt byplanlegging til å ha bevisste strategier om å bygge ut eksisterende næringer og forskningsmiljøer. I tillegg må norsk næringsliv ha gode og bærekraftige rammebetingelser.

Såkorntørke. 

”Etter finanskrisen har investeringsviljen vært lav”, sa sentralbanksjefen. Om Statens pensjonsfond utland (”oljefondet”) sa han at fondet de siste årene har begynt å investere direkte i fast eiendom i utlandet. Det bør være et politisk tankekors at Norge prioriterer å investere i leiegårder i London og Paris, framfor i de næringene vi skal leve av i Norge de neste generasjonene.

På et frokostmøte hos Civita, konstaterte Karl-Christian Agerup i Oslotech AS nylig at norske investorer heller setter pengene sine i eiendom enn å ta risiko i form av såkalt såkornkapital. Han viste til Sverige for å vise hvor lite privat såkornkapital som er tilgjengelig i Norge: Forholdet i antall selskaper som fikk slik finansiering i Sverige kontra Norge er 10 til 1. Og mens den (rike) norske staten bidrar minimalt, står den (mindre rike) svenske staten for 60 %.

I merknader til årets statsbudsjett ber Stortinget regjeringen ”vurdere en såkornfondsordning” for forskningsinstitusjonenes kommersialiseringsenheter (TTO-er) og inkubatorer. En slik ordning vil være en god start.

Vi trenger en sammenhengende politikk for flere vekstbedrifter og nytt næringsliv i Norge. Vi må ta på alvor at skattesystemet og kravene til oljefondet favoriserer ”passive” eiendomsinvesteringer på bekostning av utvikling av neste generasjons norsk næringsliv.


Motvindsstrategi. 

Reven sa mer. Sentralbanksjefen nevnte Kina. Med god grunn: Hvert år utdannes 2,2 millioner kinesiske ingeniører. Dem skal våre ungdommer konkurrere med. Han sa noe om behovet for stabile banker. Det er viktig. Også sa han at vi ”for å få avkastning må ta risiko”.

Vi lever i en verden i rask endring. For å konkurrere internasjonalt må Norge, med verdens høyeste kostnadsnivå, ha den beste kompetansen. ”Utgangspunktet vårt er det aller beste”, slo sentralbanksjefen fast. Ja, vi har hatt medvind. Nå må vi rigge for endringer i alle vindretningene. Det haster.


Innlegget står på trykk i E24 her.