Ingen kan spå om fremtiden, men alt tilsier at vi i 2064 har færre enn to yrkesaktive per pensjonist. Økt levealder vil utfordre bærekraften i velferdsordningene, og det vil ikke være olje og gass vi lever av. Klimautfordringene vil kreve mye, og internasjonale maktforhold vil endre seg. Ny teknologi vil gjøre verden mindre og gi oss nye muligheter.

Perspektivmeldingen fra i fjor hadde et hovedbudskap: "Det er arbeid som trygger velferden vår, også i framtida", sa daværende finansminister Sigbjørn Johnsen. At flest mulig har en jobb, er og må være et viktig mål. Utfordringen er imidlertid større: Hva skal folk jobbe med?

Slik ingen for 50 år siden spådde fiskeoppdrett eller olje og gass som hovednæringer i Norge, kan ingen med sikkerhet spå om de neste 50 årene. Men noe vet vi: Vi skal leve av kunnskap. Skal norsk næringsliv konkurrere internasjonalt, må Norge – som verken kan eller skal ha et lavt lønnsnivå – ha den beste kompetansen.

Vi vet mer om det vi ikke vet. Vi aner ikke hvilken teknologi som vil utvikles i de neste 50 årene. Vi vet at det går stadig raskere. For hver ny form for teknologi som introduseres, går det raskere fra den lanseres til den tas i bruk. Mens det tok cirka 60 år før rundt 60 prosent av alle mulige brukere hadde telefon, tok det 25 år for mobiltelefonen og internett ble allemannseie. Teknologien har endret måten vi lever og jobber på. Den utviklingen vil fortsette.

Det viktigste dagens barn kan lære, er å lære å lære. Vi vet ikke i dag hva de skal jobbe med når de er blitt voksne, men de må være forberedt på konstant endring. Deres arbeidsgivere og arbeidsoppgaver er kanskje ikke oppfunnet ennå, men vi vet at vi må gi dem de aller beste vilkår for læring og kreativitet.

Resepten er ikke planøkonomi. På 1930-tallet ville Stalin utkonkurrere USA på datidens viktigste parameter: Stålproduksjon. Han lyktes i sin femårsplan: Sovjetunionen tok igjen USAs forsprang og ble verdens største stålprodusent. I mellomtiden hadde verden forandret seg: Annet var blitt viktigere. På samme måte er det ikke riktig resept om vi nå skriver ut ordre om X tusen ingeniører i 2064. Vi må kontinuerlig tilpasse oss endringer i verden.

Norge har et godt utgangspunkt, men vi må satse mer på utdanning, forskning og innovasjon. Det er ikke "bare" kortsiktige kostnadsposter på et budsjett i konkurranse med andre gode formål, de er langsiktige investeringer i det vi skal leve av i Norge. Vi har ikke råd til å la være.

Den politiske debatten må dreie seg om den kunnskapen vi trenger i dag, men enda viktigere er debatten om den kompetansen vi må bygge for fremtiden. Vi må møte nasjonale behov, men i enda større grad må vi ta en aktiv rolle i den globaliseringen vi allerede har begge føttene plassert i.

Mens vi diskuterer om utdanningsinstitusjoner og næringspolitiske virkemidler skal bidra i Oslo, Sandefjord eller Lærdal, utdannes det 1,2 millioner kinesiske ingeniører hvert år. Dem skal våre ungdommer konkurrere med. Et lite land som Norge har spesielt stort utbytte av den arbeidsdelingen internasjonal handel gir mulighet for. Vår utadvendte økonomi er et godt fundament for veien videre: Vi forstår at kompetanse, produkter og tjenester er del av et større hele. Skal vi lykkes, må Norge imidlertid også være et attraktivt sted å drive næringsvirksomhet. Det er en politisk hovedutfordring.

OECD-rapporten Innovation Union Scoreboard for 2014 som ble presentert forrige uke omtalte Norge som en "moderat innovatør". Det er ikke godt nok. Vi ligger godt bak Sverige, som er i førersetet, fulgt av Danmark, Tyskland og Finland. Det er også disse landene som investerer mest i forskning og innovasjon. OECD anbefaler Norge å legge til rette for "gründerkultur for å oppdage og utnytte muligheter og tiltrekke seg risikovillig kapital". Vi er enige. Vi trenger rammevilkår som bidrar til utvikling av vekstbedrifter i verdensklasse.

OECD sender samtidig et kraftig varsku om manglende tilgang på risikovillig kapital. Det er indikatoren vi scorer nesten dårligst på: 7,2 prosent under gjennomsnittet. Norske investorer setter heller pengene sine i eiendom enn å ta risiko i form av såkornkapital. Forholdet i antall selskaper som hadde tilgang på privat såkornkapital i Sverige kontra Norge er 10 til 1. Mens den norske staten bidrar minimalt, står den svenske for 60 %. Vårt skattesystem stimulerer til investering i eiendom, og vår felles sparekapital - Statens pensjonsfond utland (oljefondet) – kan ikke investere i nye næringer i Norge. Det er et tankekors, ikke bare i et 50-årsperspektiv.

Vi vil utfordre regjeringen til å sette opp en ekstra kolonne på Hurdalssjøen Hotell – hvordan ser akkurat denne posten ut i 2064? Og hva skal til for at regnskapet går opp

Denne kronikken sto på trykk i VG 1. april 2014

Kontaktperson Håkon Haugli

hakon.haugli@abelia.no

+47 905 31 025