For å konkurrere internasjonalt må Norge, med verdens høyeste kostnadsnivå, ha den beste kompetansen. Vi lever i en verden i rask endring, og det viktigste våre barn kan lære, er å lære å lære. Debatten om norsk utdanning må ha dette som utgangspunkt.

Spørsmålet om vi trenger så mange med mastergrad er reist av flere de siste dagene. Ulike deler av næringslivet har ulike behov, og debatt om dimensjonering relevant og nødvendig. Men vi har ikke for mange med god og lang utdanning.

”Det norske folks arbeidskraft og kunnskap er mange ganger større enn verdien av oljeformuen”, sa daværende statsminister Jens Stoltenberg i en nyttårstale for et par år siden. I årets nyttårstale påpekte statsminister Erna Solberg at det er kunnskap som er fremtidens olje. De har rett. Og noe av styrken ved det norske samfunn er at høyere utdanning er et gode som ikke er forbeholdt få, men tilgjengelig for alle.

Abelia organiserer mer enn 1.400 norske kunnskaps- og teknologibedrifter. De produserer tjenester som selges i et globalt marked og bidrar i tillegg til økt verdiskaping og produktivitet i norsk næringsliv for øvrig. Mange av dem har problemer med å rekruttere mange nok og gode nok folk med høyere utdanning. Både eksisterende og nytt næringsliv blir stadig mer kunnskapsintensivt.

Debatten om utdanning må starte i riktig ende. Det handler ikke om enten eller, det handler om både og. I kortere utdanningsløp vil kandidatene ha en annen inngang til yrkeslivet. Det er stort behov for folk med profesjonsutdanning på Bachelor-nivå, men verdien av et lengre utdanningsløp er også betydelig. I deler av næringslivet er evne til problemløsning, analyse og formidling avgjørende.

NIFU har i flere rapporter konstatert sammenheng mellom utdanningsnivå og innovasjonsevne. Et samfunn med høyt utdanningsnivå gir høyere produktivitet. De samme rapportene sier at "overkvalifiserte" medarbeidere over tid kan bidra til å oppgradere innholdet i den jobben de i utgangspunktet kan ha "for høy" utdanning for å gjøre.

For noen er en masterutdanning starten på en lengre faglig karriere. Noen blir forskere. Norge trenger mer, ikke mindre forskning.  Spisskompetanse er avgjørende for å løse noen av vår tids største utfordringer, som klima. Norge kan og bør også ha ambisjoner om å være i verdenstoppen på en rekke andre fagområder, som kreftforskning og omsorgsteknologi, for å nevne noe.

Det er vanskelig å spå fremtiden, men vi vet noe. I 2065 vil vi ha færre enn to yrkesaktive per pensjonist, og det vil ikke være olje og gass vi lever av. Vi aner ikke hvilke teknologier som vil utvikles i de neste 50 år, men vi vet at det går raskere. Å utdanne en befolkning som er omstillingsdyktige og innovative blir avgjørende. 

Norge har behov for en bred satsning på utdanning. Ingeniører klarer seg dårlig uten økonomer eller designere, og som alle andre går ingeniører til lege og har barn i barnehage. Vi trenger bredde og kvalitet i utdanningstilbudet.

Om noen skulle være i tvil om verdien av høyere utdanning, anbefales NAVs bedriftsundersøkelser og NHOs konjunkturbarometre. For at Norge og norsk næringsliv skal møte utfordringene vi vil møte i et 50-årsperspektiv, trenger vi flere innovatører, flere entreprenører og flere høyt utdannede kunnskapsmedarbeidere. De er "råvaren" i en velfungerende kunnskapsøkonomi.

Innlegget står på trykk på Aftenposten.no 11. april 2014