Tekst: Elling Aarflot til KF magasinet #3/09

To rapporter, den ene fra Østlandsforskning i 2004 og den siste fra Econ Pöyry/Abelia, som kom i mars 2009, viser at den kreative bransjen, paradoksalt med sin unge alder og gode vekst, går relativt stille i dørene når det kommer til myndighetskontakt og offentlige ordninger. At Kjetil Try kjenner Stoltenberg, teller liksom ikke i den sammenhengen. Spørsmålet begge rapportene søker svar på er hva eksakt som kan kalles den kreative industrien og hvordan man skal synliggjøre dens samlede potensial for verdiskaping.

Et springende punkt i undersøkelsene var hvordan man skulle definere den kreative industrien. Østlandsforskning definerte den kreative industrien ved å bruke benevnelsen kulturnæring, fordi de mente dette begrepet best dekket de ­tjenestene bedriftene utførte. «Kulturnæringene fremstiller kulturelle produkter for salg i et marked, dvs. kommersialiserte kulturelle uttrykk som kommuniserer gjennom estetiske symboler, tegn, bilder, farger, bevegelser, former, lyder og ­fortellinger.» (ØF-Rapport nr. 12/2008). Dette var en bredt anlagt undersøkelse på oppdrag fra Nærings- og handelsdepartementet for å kartlegge kulturnæringen i Norge.

Econ Pöyry og Abelia avgrenset på sin side undersøkelsen til å gjelde de kreative næringene som hjelper andre bedrifter med utfordringer knyttet til kommunikasjon og design. De valgte sine studieobjekter ut fra Cunninghams definisjon av creative industries, der man tar hensyn til hvor stor andel av medarbeiderne i en bedrift som er ansatt for å utføre kreative tjenester og hvor stor påvirkning de har på verdiskaping både internt og overfor kunder. For vår del skal vi ikke dvele ved dette så altfor lenge, siden de fleste som leser denne artikkelen vil definere seg som tilhørende en kreativ bransje. Men det er likevel viktig i forlengelsen av dette å definere sin stand og stilling, for bedre å kunne stå samlet og oppnå økt innflytelse som gruppe.

Kontaktperson Hege Guttormsen

hege.guttormsen@abelia.no

+47 943 66 094