Produktivitetskommisjonen la nylig frem sin første rapport som slår fast at bygg- og anleggsbransjen spiller en viktig rolle i norsk økonomi, men at den har hatt betydelig svakere produktivitetsutvikling etter 2005.

Fire måneder tidligere ble Bygg21-strategien "Sammen bygger vi fremtiden" overlevert Regjeringen. Her leser vi om et potensial for å redusere kostnadene ved prosjektering og bygging med hele 20 prosent, og at bærekraftig kvalitetsutvikling kan øke verdien på næringsbygg med 10 prosent. Statsråd Jan Tore Sanner sa ved overrekkelsen at de vil stille høye krav til klima og miljø i bygg- og anleggsnæringen.

Vi vet med sikkerhet at Norge vil bli påvirket av klimaendringer, og da står vi altså med en stor bygg- og anleggsbransje med svak produktivitetsutvikling, stort potensial for besparelser og økte klimakrav. Nærmere en bestilling på forskning og innovasjon er det vanskelig å komme. Og den trengs. I dag står bygningsmassen for 40 prosent av både energi- og materialbruk i Norge, og globalt står bygninger for 21 prosent av klimagassutslippene.

80 prosent av alle bygninger som skal benyttes i 2050 er allerede bygget, og levetiden på nye bygninger, veier og jernbane er fra 40 til over 100 år. Kommunal og fylkeskommunal bygningsmasse består av 30.000 bygninger til en verdi av om lag 600 milliarder kroner. Det betyr at modernisering og klimatilpasning først og fremst må skje gjennom rehabilitering.

Forskningsprosjektet Zero Emission Buildings (ZEB) har utviklet produkter, løsninger og metoder for nullutslippsbygg for både nybygg og eksisterende bygg. Dette prosjektet bidrar til å redusere byggenæringens påvirkning på klima. Gjennom et nytt Senter for forskningsdrevet innovasjon – Klima 2050 – skal SINTEF Byggforsk se nærmere på klimatilpasninger av bygninger og infrastruktur. Senteret har som hovedmål å redusere samfunnsmessig risiko forbundet med klimaendringer, økt nedbør og flomvann i det bygde miljø.

Samlet viser dette den doble klimaeffekten. For det første skal bygningsmassen gi minst mulig negativ effekt på miljøet, og aller helst bidra positivt. For det andre skal bygg og infrastruktur ta høyde for pågående klimaendringer slik at de står best mulig rustet for et våtere klima – og dermed øker sin levetid og verdi.

Det er en stor utfordring å implementere forskning og kunnskap hos både offentlige og private utbyggere. Bygg21-strategien peker nettopp på for stor avstand mellom næringens behov og forskningsmiljøenes forskning. Det krever en innsats for å omsette forskningen til innovasjon i bygg og infrastruktur.

Her står offentlig sektor i en helt unik posisjon som en stabil innkjøper av varer og tjenester for over 430 milliarder kroner hvert eneste år. Hvis myndighetene setter av 3 prosent av offentlige anskaffelser til forskning og innovasjon vil det tvinge både næringslivet og offentlig sektor til å se på innovative løsninger for sine bygge- og rehabiliteringsprosjekter. Innenfor en slik ordning kan det også settes tydelige klimakrav, og i Norge vet vi at det er god tradisjon for at myndighetskrav fremmer innovasjon. Det skulle være nok å nevne innføringen av panteordningen i det norske avgiftssystemet og historien om industriselskapet Tomra.

Den doble klima-effekten er ønsket av både myndigheter, næringslivet og akademia. Løsningen er å skape en sterkere kobling mellom forsker og byggherre.

Dette innlegget sto på trykk i Byggeindustrien nr 3 2015

Kontaktperson Håkon Haugli

hakon.haugli@abelia.no

+47 905 31 025