Abelia mener

«Det er nødvendig å fortsette avreguleringen for å skape innovasjon og ny næringsutvikling. Helse- og omsorgssektoren står for tur.»

Konkurransedirektør Christine B. Meyer argumenterer i Dagens Næringsliv 4. oktober for at det er nødvendig å fortsette avreguleringen av norsk økonomi for å skape konkurranse til fordel for forbrukerne.

Det er vi enige i. Vi vil i tillegg hevde at det er nødvendig å fortsette avreguleringen for å skape innovasjon og ny næringsutvikling. Retten til å velge bidrar til innovasjon, bedre produkter og tjenester og til bedre utnyttelse av samfunnets ressurser. Avregulering er nødvendig for at de innovative grenseflatene i samfunnet skal fungere, og for å utløse det samarbeidet mellom bedrifter som driver innovasjonen fremover.

Dersom vi ser nærmere på driverne for innovasjon og utvikling av et nytt, mer kunnskapsbasert og globalt næringliv i Norge fra 1980/90-tallet til i dag, er det ikke den tradisjonelle næringspolitikken som har vært den sentrale innovasjonsdriveren, men avreguleringene av markedene innenfor finans, energi, luftfart, telekom og post.

Avreguleringene av disse markedene har skapt økt konkurranse, bedre tjenester og et helt nytt næringsliv. Gradvis stod vi som forbrukere overfor en situasjon der vi hadde retten til å velge mellom flere selskaper og flere og bedre tjenester. Vi kunne låne penger i utenlandske banker som Handelsbanken og Skandiabanken, vi kunne ringe (og surfe) med andre teleselskaper enn Telenor, fly til utlandet med andre enn SAS, og vi kunne ved et tastetrykk bytte fra Hafslund til Lier Energiverk.

Som nasjon stod vi overfor en situasjon der selskapene var nødt til å innovere for å kunne holde tritt med konkurransen som ble skapt. Prosessen med avreguleringer har bidratt til å frigjøre befolkningens kompetanse, ressurser og kreativitet, og ført til oppblomstring av nye selskaper. Resultatet er at sysselsettingen, verdiskapingen og effektiviteten i samfunnet har økt betraktelig fra 1980-tallet og fram til i dag.

Når man ser hvilke innovative krefter som har blitt utløst som en konsekvens av å avregulere disse sektorene, er det et paradoks at Stortingsmeldinger og NoU’er som har omhandlet innovasjon og næringsutvikling de siste årene kun summarisk har behandlet forholdet mellom avregulering, konkurranse og innovasjon. Andre former for næringspolitikk forbundet med ulike støtte- og låneordninger har derimot blitt viet mange spaltemeter, uten at denne formen for politikk har samme utløsende effekt på innovasjon og næringsutvikling.

Helse- og omsorgssektoren er et klassisk eksempel på en sektor der myndighetene i lang tid har snakket om innovasjon og næringsutvikling uten å snakke om hva konkurranse, mangfold og samarbeid betyr for innovasjon. Verken Innovasjonsmeldingen, Samhandlingsreformen eller NoU’en om Innovasjon i Omsorg (Hagen-utvalget) drøfter disse spørsmålene.

Vi er redd for at den dynamiske kraften i utviklingen av et vare-, tjeneste- og it-marked i helse- og omsorgssektoren vil utebli så lenge helsesektoren i all hovedsak er offentlig eid, offentlig finansiert og skjermet for konkurranse. Klassiske nærings- og it-politiske virkemidler er ikke tilstrekkelige for å stimulere den formen for innovasjon og samarbeid som gjør at vi klarer å skape en ny næring med utspring i helse- og omsorgssektoren.

For å unngå at retten til å innovere begrenses, er det nødvendig å fortsette avreguleringen av norsk økonomi og ha et årvåkent øye på konkurransen. Skal hjerte banke for innovasjonen, må vi la hodet styre konkurransepolitikken.