Bakgrunn – samhandlingsreformen 2012

Samhandlingsreformen ble lansert av tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssen sommeren 2009. Reformen trer i kraft 1. januar 2012. Bakgrunn for reformen var en erkjennelse om at effektene av den demografiske utviklingen (særlig eldrebølge) og endringer i sykdomsbildet kunne true samfunnets bæreevne både med hensyn til tilgang på arbeidskraft og samfunnsøkonomi, og over tid kunne true grunnleggende verdier i den norske velferdsstaten.

Demografisk tsunami – regionale og lokale ubalanser

- Den største trusselen mot samhandlingsreformen er ikke alene knyttet til eldrebølgen og at kommunene får flere oppgaver, men også til det faktum at de unge flytter fra småkommuner til byene. Fraflyttingsfenomenet gjelder særlig unge med utdanning. Eldrebølgen toppes med en yngrebølge. Konsekvensen er mer enn hva mange små kommuner i Norge kan bære, sier Foshaug.

- Kombinasjonen av at samhandlingsreformen gir kommunene flere oppgaver, eldrebølgen slår inn om ca 20 år, at vi stadig får flere yngre brukere av omsorgstjenester og en økende mangel på helsefagarbeidere og sykepleiere frem mot 2030, er en stor utfordring for alle norske kommuner. Når vi i tillegg har en stor grad av utflytting av yngre mennesker fra småkommuner, går regnestykket rett og slett ikke opp, sier Foshaug.

Sviktende forutsetninger

- De forutsetningene som regjeringen har lagt til grunn for at samhandlingsreformens regnestykke skal gå opp er ikke realistiske, sier Foshaug. – Det er i dag svært vanskelig å rekruttere unge mennesker til helsefagutdanningen, og ca 50% av de som jobber der i dag er i en alder som gjør at de går av med pensjon om ti-tolv år. I tillegg er denne sektoren preget av en utstrakt bruk av deltid, stor grad av langtidssykefravær og en lavere pensjonsalder enn gjennomsnittet, sier Foshaug.

Hva er løsningene?

- Den største utfordringen for kommunene blir å tiltrekke seg mennesker med kompetanse. Når kommunene får nye pasientgrupper overført fra sykehusene, trenger de flere mennesker med den rette kompetansen. Kommuner som ikke allerede har lagt planer og startet aktiviteter for å tiltrekke seg kompetanse er lovlig sent ute. I tillegg må kommunene begynne å bruke omsorgsteknologi som kan øke kvaliteten og effektiviteten i tjenestene og tryggheten for de eldre, slik at de kan bo lengre i egen bolig. For å få til dette er det mange brikker som må på plass, men jeg tror ikke kommunene kommer utenom å måtte benytte seg av både private og frivillige aktører, sier Foshaug.

- I en fersk undersøkelse fra Norstat kommer det frem at 70% av befolkningen mener at det er en kombinasjon av private og offentlige som bør levere omsorgstjenester. Dette står i grell kontrast til dagens bilde, der kommunene på egenhånd drifter ca 98% av de kommunale omsorgstjenestene i Norge, sier Foshaug.

Les også reportasjen på 5 sider i VG 18.12.11 - "En ny eldrekrise"