Kommisjonens diagnoser er tøffe, men riktige og presise. Skal vi evne omstillingen vi har i vente, må vi begynne opprydningen etter velstandsfesten, bruke offentlige penger mer målrettet og koble utdanning, forskning, teknologi, innovasjon og næringsliv.

Produktivitetskommisjonen ble oppnevnt i februar 2014 for å fremme forslag som kan styrke produktivitet og vekstevne i norsk økonomi. I går kom utvalgets første delrapport.

- Vi har hatt god råd, og pengene har gått lett, sa kommisjonsleder Jørn Rattsø som forklaring på gigantoverskridelser i offentlige investeringsprosjekter. Med modige utsagn som "byen er vekstmotorene", påpekning av at det er færrest politifolk på jobb når de kriminelle er mest aktive, og sin etterlysning av «en passe dose politisk brutalitet» hisset professoren på seg en del forsvarere av det bestående. Det er grunn til å applaudere professorens klare tale. For er det en debatt vi trenger i Norge nå, er det nettopp denne.

Rapporten påpeker at det største potensialet for bedre produktivitet ligger i bruk av ny teknologi, økt produksjon av relevant teknologikompetanse og sterkere tiltak for å omsette dagens kunnskaps- og forskningsproduksjon til kommersiell anvendelse. Det er en god analyse, men det viktigste blir hva som gjøres i neste fase – når kommisjonen skal komme med forslag til tiltak.

En analyse DAMVAD har gjort i Sverige viser at IKT står for så mye som 42 prosent av produktivitetsutviklingen de siste årene. I sin digitale agenda slår EU fast at IKT-sektoren bidrar til hele 50 prosent av produktivitetsveksten.

Kommisjonens analyser og forslag på teknologiområdet er gode, men de undervurderer fortsatt potensialet. Abelia har vært særlig opptatt av at kommisjonen ser på økt og riktig bruk av IKT som en gjennomgripende driver for økt produktivitet i både offentlige og private virksomheter, ikke som sektor på linje med andre tjenesteytende deler av næringslivet.

Når kommisjonen skisserer behovet for reform i offentlig sektor, trekker den frem systematisk bruk av digital kommunikasjon og moderne teknologi, herunder velferdsteknologi. Potensialet i helse- og omsorgssektoren er betydelig, men påpekingen understreker samtidig behovet for å se på produktivitetsgevinster fra IKT i alle sektorer.

Norsk forskning holder høyt internasjonalt nivå, men vi mangler verktøy for å omsette gode ideer til nytt norsk næringsliv. Det er flott at kommisjonen ser dette. De anbefaler en sterk satsing på kommersialisering gjennom universitetenes teknologioverføringskontorer (TTO), koblet med sterkere tiltak for å mobilisere privat kapital inn i nye og kunnskapstunge næringer.

Abelia har presentert et forslag til en ny pre-såkornordning som adresserer nettopp dette behovet. Den bør lanseres allerede i revidert nasjonalbudsjett. Vi trenger også flere såkornfond hvor offentlig kapital utløser privat kapital og kompetanse. Hva kan være viktigere enn at vi bruker vår offentlige og private rikdom til å bygge opp bærekraftige næringer som generasjonene etter oss skal leve av?

Et litt svakt punkt i rapporten er synet på teknologiadopsjon. Det er riktig at et lite land som Norge må være i stand til å hente inn kunnskap og teknologi fra utlandet, men i en globalisert økonomi må Norge også bringe noe til torgs selv. At vi henter og tar i bruk internasjonale erfaringer er viktig, men norsk innovasjon er minst like viktig. Skal Norge være en interessant partner for de beste, må norsk næringsliv både være i front på enkeltområder og ha evne til å adoptere og videreutvikle kunnskap og teknologi utenfra. Skal vi leve av kunnskap, slik statsminister Erna Solberg riktig påpeker, må vi ha ambisjoner om å utvikle et næringsliv som ikke bare adopterer, men også eksporterer verdensledende teknologi.

Kommisjonen fremhever viktigheten av tilgang på ressurser som gode forskere, god infrastruktur og gode kunnskapsmiljø for å styrke norsk næringslivs konkurranseevne og innovasjonskraft. Norske forskningsinstitutter driver anvendt forskning på oppdrag fra – og i samspill med – både næringsliv og offentlig sektor. Når kommisjonen påpeker at Norge har færre, store forskningsaktive bedrifter enn våre naboland, har den rett. Virkemidlene må styrkes for de store, samtidig må myndighetene stimulere til økt forskningsaktivitet i små og mellomstore bedrifter. Forskningsinstituttene har en viktig rolle i å avlaste risiko for mindre bedrifter og i å formidle generisk forskning på tvers av ulike innovasjonssystemer.

Hvert år kjøper det offentlige tjenester og produkter for over 430 milliarder kroner. Det er 15 prosent av bruttonasjonalproduktet og ca. 85.000 kroner per innbygger. I dag er offentlige innkjøp hovedsakelig basert på detaljerte løsningsbeskrivelser og kjent teknologi, mens de burde være forankret i en god problem- og behovsforståelse. Potensialet for besparelser er enormt, potensialet for innovasjon minst like stort.

Den danske kommisjonen, som inspirerte til etablering av den norske, har gjort et grundig arbeid på offentlige anskaffelser. Skal vi øke produktiviteten i offentlig og privat sektor, er det avgjørende at vi gjør ting på nye måter. Offentlige innkjøp er et kraftig verktøy for å fremme innovasjon. Og det koster ikke mer – tvert imot: Innovative innkjøpsprosesser vil gi lavere kostnader og bedre løsninger, det vil fremme nytenking og samtidig bidra til utvikling av nytt norsk næringsliv.

Etter første fase kan Finansdepartementet presisere kommisjonens mandat og kommisjonen kan velge å følge opp ulike områder i egne delrapporter. Det bør de gjøre. Vår anbefaling er at de starter med de tre områdene der produktivitetsgevinstene på lang sikt kanskje er aller størst: Digitalisering, kommersialisering og offentlige anskaffelser.

Dette innlegget ble publisert hos E24 torsdag 12. februar 2015.

Kontaktperson Håkon Haugli

hakon.haugli@abelia.no

+47 905 31 025