Aldri tidligere har den politiske interessen for IKT-næringen vært større: Som næring, som skaper verdier og arbeidsplasser, og særlig som avgjørende bidragsyter til nødvendig omstilling og innovasjon. Skal de politiske målene både om å forenkle, fornye og forbedre og om å fremme næringsutvikling nås, må oppmerksomheten rettes mot det offentliges aller viktigste verktøy: De 430 milliardene det offentlige hvert år kjøper produkter og tjenester for.

I forslaget til statsbudsjett lanserte kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner en ny innkjøpsreform. Hensikten er å gjennomføre statlige innkjøp bedre. Om det offentlige ikke bare etterspør produkter og tjenester som er billigere, men evner å utnytte potensialet i ny kunnskap og teknologi, kan reformen gi bedre tjenester, mer fornøyde brukere og ansatte og ikke minst: Skape nye markeder, verdier, bedrifter og arbeidsplasser.

IKT-næringen har lenge etterlyst en offentlig sektor som etterspør svar på behov, og som ikke utformer anbudsinvitasjoner med detaljerte spesifikasjoner som låser leverandørene inn i en bestemt (og ofte allerede utdatert) løsning. Det har formodningen for seg at oppdragsgiverne kjenner behovene best, leverandørene løsningene.

Forståelsen av digitalisering i det offentlige er i ferd med å endre seg vekk fra "å sette strøm på eksisterende prosesser" til en mer grunnleggende forståelse av hva det handler om: Nye prosesser og roller, organisasjonsutvikling og helt andre måter å utføre oppgaver på. Det gir seg flere utslag: Produktivitetskommisjonen har identifisert IKT som den mest avgjørende driveren, og regjeringen legger denne forståelsen til grunn i arbeidet med en ny digitale agenda.

Opprettelsen av et digitaliseringsråd som skal gi IKT-råd til regjeringens, samt 75 millioner kroner til en medfinansieringsordning for små og mellomstore IKT-prosjekter er viktige tiltak. Samtidig innebærer innkjøpsreformen at Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) får en utvidet rolle som koordinator for statlige innkjøp.

Noen ganger er det som ikke nevnes mest bekymringsfullt. I sin spalte i Computerworlds utgave samme uke som reformen ble lansert, skrev Difi-direktør Ingelin Killengreen om reformen under overskriften "Nye virkemidler skal utvikle offentlig sektor". Killengreen skriver godt om hvordan Difi vil gjøre statens innkjøp mer effektive, og hvordan de skal gå frem for å styrke Difis strategiske samordningsrolle. Vi savner ordet "innovasjon". Heller ikke i forslaget til felles innkjøpsreform fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet dukker begrepet opp.

I dag har hvert departement og hver underliggende etat selv ansvar for egne innkjøp. Den nye reformen skal flytte dette ansvaret til en egen enhet under Difi. Avdelingen skal inngå sentrale rammeavtaler og sikre staten best mulig pris. Avdelingen vil raskt få utfordringer dersom den skal være involvert i anskaffelser av alt fra medisinsk utstyr, konsulenttjenester og avansert teknologi til kjøttkaker på boks og toalettpapir. Ulike innkjøp krever ulik kompetanse.

Regjeringen er opptatt av at reformen skal bidra til at private bedrifter i større grad kan konkurrere om å levere varer og tjenester til staten. Kartlegging av behov og oppfølging av kontraktsperioden er de viktigste fasene ved et innkjøp. Når behovet er kartlagt kommer fasen hvor man skal vurdere ulike løsninger for å dekke behovet. Det finnes spisskompetente miljøer som driver rådgivning og kan foreslå løsninger for ulike behov. Vi antar regjeringen ikke ønsker at det offentlige skal bygge opp kompetanse i konkurranse med disse. Om innovasjon er målet, bør staten verken bestille "stearinlys" eller "lyspære", men presist definere behov og bestille "belysning".

Sentraliserte innkjøp må begrenses til varer og tjenester der stordriftsfordeler både på kort og lengre sikt gir lavere kostnader, for eksempel papir og enkle renovasjonstjenester. Dette har også sine ulemper, for eksempel ved at små leverandører får vanskeligere tilgang til kontraktene, men konsekvensene ved å legge avgjørende vekt på kortsiktige kostnader i mer sammensatte anskaffelser vil direkte hindre innovasjon – og nødvendig fornying, forenkling og forbedring. Det antar vi regjeringen ikke ønsker.

Innovasjon i offentlige anskaffelser hviler på noen bærebjelker som i dag ikke er helt på plass, men der utviklingen går raskt i riktig retning: Et lovverk som gir rom for innovative partnerskap, forankring på ledernivå i offentlige virksomheter, leverandørutviklingsaktiviteter, og økt kompetanse hos offentlige innkjøpere, både om hva som finnes i markedet og selve anskaffelsesprosessen. I tillegg bør regjeringen vurdere sterkere incentiver: Risikoavlastende mekanismer som gjør det enklere å investere i innovasjonsprosjekter og/eller muligheter for å beholde gevinstene som realiseres i vellykkede omstillingsprosjekter.

Med sin nye rolle som strategisk pådriver og samordner for statlige innkjøp, bør det ligge i kjernen av Difis virksomhet å bidra til økt innovasjon. Det gjør staten best ved å være en krevende kunde.

Dette innlegget sto på trykk i Computerworld fredag 16. oktober.

Kontaktperson Håkon Haugli

hakon.haugli@abelia.no

+47 905 31 025