Riksrevisjonen konkluderer med at norske pleiere kan bli mer effektive, og at helseforetakene kan frigjøre ressurser til behandling av flere pasienter. Det er prisverdig at man ser på hvordan helse- og omsorgssektoren kan bli mer effektiv, men det er beskrivende at ordet "teknologi" ikke eksisterer i det 78 sider lange dokumentet. Diskusjonen rundt effektivitet i helseforetakene har dermed samme svake utgangspunkt som ute i kommunene.

134.324 årsverk i den kommunale pleie- og omsorgstjenesten koster totalt 107 milliarder kroner årlig for å yte helsehjelp. Helsebudsjettene øker kraftig hvert år, og det blir stadig flere eldre og livsstilssyke som innebærer store kostnader for samfunnet.

I dag er det 70.000 demenspasienter i Norge, og dette tallet vil dobles innen 2040. Samtidig vet vi at velferdsteknologi kan gjøre det mulig for flere eldre å bli boende hjemme lenger – slik de aller fleste ønsker – og bidra til økt frihet og trygghet for den enkelte.

Den politiske diskusjonen handler i stor grad om innsatsfaktorene. Det er snakk om hvor mye penger man skal bevilge, og ikke om resultatene man ønsker å oppnå. Målet må være moderne, kvalitative og effektive helsetjenester. Den ensidige debatten om antall årsverk usynliggjør det uforløste innovasjonspotensialet som finnes i sektoren.

Det vi trenger er en diskusjon om investering og implementering av ny teknologi. Fortsatt undervurderer mange både behovet for et teknologisk løft og de nødvendige endringene dette betyr for organisering og disponering av ressurser.

Mens det i finansbransjen ikke er uvanlig å sette av 5-10 prosent til investeringer og drift innen IKT, er det bare 0,2 prosent av de årlige kommunale helsebudsjettene som går til dette. Det er langt fra bærekraftig, og medfører at mange av de viktigste tjenestene produseres på en mindre effektiv måte. Det legger ikke noe godt grunnlag for å møte fremtidens helse- og omsorgsbehov.

I dag finnes det teknologi for mobil posisjonslokalisering som automatisk finner nærmeste ledige sykepleier når en trygghetsalarm blir utløst. Sykepleieren kan akseptere oppdraget og kommunisere direkte fra mobilen til pasientens digitale trygghetsalarm, og få oppdatert alle relevante data som journal, kart med korteste reisevei, tid, navn og adresse. Utenfor boligen kan sykepleieren åpne døren elektronisk ved hjelp av mobilen som kodeåpner.

Dette er bare ett av mange eksempler der IKT-kompetanse kan gjøre helse- og omsorgstjenester smartere og mer kostnadseffektive – uavhengig om de gis i sykehus, sykehjem eller private hjem.

Det er tre viktige grunner til at velferdsteknologi henger etter vår omfavnelse av teknologiske muligheter på andre samfunnsområder:

  • Manglende kunnskap og til dels stor skepsis ute i norske kommuner og hos sentrale helsepolitikere om hva teknologi er og kan tilføre helse- og omsorgstjenestene. Teknologi sees på som et motstykke til "varme hender", mens teknologi i realiteten frigjør mer tid til menneskelig omsorg.
  • Manglende prioritering i fordeling og bruk av både sentrale og kommunale budsjetter. Investeringer i teknologi og ny praksis sees for sjelden i sammenheng med løpende driftsutgifter.
  • Ensidig fokus og tro på betydningen av individets kunnskapsnivå og effektivisering ved hjelp av tjenesteoptimalisering. Ofte handler det om måling av hvor fort man kan løpe, ikke om hvordan man kan legge til rette for å utføre oppgavene smartere.

Resultatet er at næringslivet som utvikler og leverer teknologien ikke har et fungerende marked med kjøpekraft til å realisere innbyggernes behov. DAMVAD kartla nylig markedspotensialet for velferdsteknologi på oppdrag fra NHO og Helsedirektoratet. De viktigste hindringene er for sterkt fokus på velkjente løsninger til lavest mulig pris, og at innkjøpsprosessene er lite fleksible og gir lite rom for utvikling og innovasjon.

Skal vi snu utviklingen må vi bruke kreativitet og teknologi på en bedre måte i helsetjenesten. I en trang kommuneøkonomi er det imidlertid ikke lett å sette av midler til investeringer i velferdsteknologi som på lengre sikt kan dempe veksten på helsebudsjettene. Når IKT-systemene ofte er massivt underfinansiert, vil man heller ikke få realisert den fulle gevinsten.

Politikere må bli villige til å se nærmere på organisering og teknologiske muligheter i helse- og omsorgstjenesten. For eksempel kan de etablere en ordning der innovative løsninger i kommunal helse- og omsorgssektor utløser statlige bidrag. Da slipper kommunene å bære hele kostnaden selv, mot at de forplikter seg å dele erfaringene. Og ikke minst kan både stat og kommuner være smarte og krevende kunder når de hvert år bruker over 430 milliarder kroner på anskaffelser. Ved å kreve innovative løsninger og sette realistiske kostnadsrammer, vil innbyggerne få de beste helse- og omsorgsløsningene. Og sykepleierne slipper å løpe stadig raskere.

Dette innlegget sto på trykk hos NRK Ytring

Kontaktperson Tarje Bjørgum

tarje.bjorgum@abelia.no

+47 922 94 842