Regjeringen har omtalt alvoret i Perspektivmeldingen:

"Fortsatt høy økonomisk vekst krever evne til innovasjon, omstilling og effektiv ressursbruk også framover. Selv om Norge har mye olje og gass, er verdien beskjeden i forhold til inntektene som skapes i fastlandsøkonomien. Utviklingen i arbeidsinnsats og produktivitet betyr derfor mest for vår framtidige levestandard."

Regjeringen la parallelt fram en Forskningsmelding, som inneholder skuffende få svar på hvordan anvendt forskning nettopp kan bidra til innovasjon, omstilling og mer effektiv ressursbruk.
Norsk næringsliv blir mer og mer spesialisert og samtidig mindre innovativt enn næringslivet i andre land. Deler av næringslivet mangler tilstrekkelig evne til å utnytte og anvende internasjonal forskning og innovasjon. Mange bedrifter mangler kompetanse og kapasitet for egen innovasjon. Når bedrifter samarbeider med forskningsmiljøer øker innovasjonstakten.

Det samme gjelder også for innovasjon i offentlige tjenester. Norsk offentlig sektor er stor og veldrevet med et ansvarsfullt og effektivt personale. Innovasjon skjer oftere i samspill mellom aktører. Andre land har satset mer på løsninger i samspillet mellom privat og offentlig sektor. I Norge er samarbeid med forskningsmiljøer underutnyttet som drivkraft for omstilling og mer effektiv ressursbruk i offentlig sektor. 
Andre land satser, på tross av vanskelige tider, mer på forskning og innovasjon for å gjenvinne konkurransekraft og løse viktige samfunnsutfordringer.

I Norge har vi mange anvendte forskningsinstitutter som ble etablert for å løse spesifikke utfordringer. Slik har Norge fått sterke fagmiljøer innen energi, IKT, maritimt, sjømat, miljø, kulturminner, landbruk, utenrikspolitikk, samfunnsfag og mye mer. Miljøene er spredt over hele landet. Noen er små. Andre er store, til og med i internasjonal sammenheng.  SINTEF, er for eksempel et av Europas største oppdragsforskningsinstitutt med over 2.000 ansatte. Alle instituttene er "non-profit" organisasjoner. Overskuddet fra forskningsoppdragene pløyes tilbake til instituttenes kompetanseutvikling, og kommer på denne måten samfunnet til gode.

Forskningsinstituttene konkurrerer om oppdrag. I økende grad med internasjonale konkurrenter. Dette fører til at de hele tiden må bli bedre. Studier og evalueringer viser at dette klarer de bra. Forskningen er sentral, kvaliteten høy og resultatene brukes.

Forskningsinstituttene kan bidra mer. Langsiktig forskning, som grunnlag for framtidig omstilling, blir imidlertid i liten grad finansiert av det næringslivet og den offentlige sektor vi har i dag. Markedet fungerer ikke. I festtaler sies det ofte at forskningsinstituttene i Norge har en unik rolle som bindeledd mellom teori og praksis, og som motor for innovasjon og utvikling. Instituttene mottar basisbevilgning fra staten. Med få unntak har denne grunnfinansieringen av langsiktig kompetanseutvikling ikke holdt tritt med behovet. Basisbevilgningen har i gjennomsnitt sunket til 11 % av forskningsinstituttenes omsetning. Dette er langt etter andre land, og er i dag så lavt at det hemmer instituttenes evne til å være omstillingsagenter og kunnskapsbærere for næringsliv og offentlig sektor. Instituttene må løpe etter andre typer oppdrag og finansieringskilder som tar oppmerksomheten bort fra den rollen de burde fylle.

Den nye forskningspolitikken må gi næringslivet og offentlig sektor bedre incitamenter til mer omstilling, forskning og nyskaping. Vi må både styrke eksisterende virkemidler og etablere nye. Regjeringen må legge til rette for at forskningsinstituttene kan bli den motoren for innovasjon, omstilling og utvikling som vi trenger. Aller først bør forskningsinstituttenes basisbevilgning settes til et nivå som samsvarer med rollen de har i innovasjonssystemet.

Andre land ligger foran oss og har forstått at de har det travelt. Det er på tide at Regjeringen tar sine egne framtidsperspektiver på alvor i forskningspolitikken.

Kronikken sto på trykk i Finansavisen tirsdag 6. april.