Helt utenfor politisk kontroll har imidlertid Skatteetaten startet en kampanje for å skattlegge de frittstående forskningsinstituttene.   Skattefunnordningen gir skattelette for å fremme forskning i næringslivet. Samtidig inndras forskningsmidler gjennom beskatning fra de institusjoner som kun er opprettet for å utføre forskning.

Dette må stoppes. For å komme ut av uføret, må vi gå tilbake til den gamle ordningen. Finansministeren må skjære gjennom og sikre at forskningsinstituttene kan drive sin forskning uten å måtte vurdere om det gir skatteplikt eller ei.

Norges største forskningsinstitutt, Sintef, ble i 2007 dømt skattepliktig i lagmannsretten. Inntil da var forskningsinstituttene vurdert som institusjoner som ikke har erverv til formål, men tvert i mot utfører en allmennyttig funksjon. Saken åpnet for en kampanje for å gjøre de øvrige 50 forskningsinstituttene skattepliktige.

Stridens kjerne er om forskning er erverv. Overskudd fra erverv skal beskattes. Norske forskningsinstitutter er non-profit organisasjoner med en meget lav, statlig basisbevilgning i internasjonal sammenheng. Deres mandat er å utføre betalt oppdragsforskning der samfunn og næringsliv trenger det, og ikke leve en beskyttet tilværelse med fast finansiering.  I Sintefdommen ble denne oppdragsforskningen definert som erverv. Resonnementet var at oppdragsgiver har eksklusivt eierskap til forskningsresultatene og at de benyttes i oppdragsgivers forretningsmessige virksomhet. Dette er feil for en stor del av forskningen.

Et særpreg for forskningsprosjekter fra Norges forskningsråd, EUs rammeprogram for forskning og andre forskningsfond er at den som betaler, ikke forbeholder seg retten til forskningsresultatene, Tvert i mot forutsettes det at resultatene skal publiseres og gjøres tilgjengelig for bruk og etterprøving. Forskningsinstitusjonene formulerer selv prosjektene innenfor bestemte, gitte rammer og finansieringskilden forventer ikke forhåndsbestemte, spesifikke resultater og løsninger av forskningen.  Prosjektene tildeles på basis av vitenskapelig kvalitet og ikke etter pris. Det er kun kostnadene som dekkes og i mange tilfelle forutsettes egenandeler fra de utførende institutter. Dette er ikke erverv.

På samme måte kan heller ikke majoriteten av forskningsprosjekter for det offentlige regnes som erverv.

For Sintef var slike forskningsprosjekter ikke av stort omfang (under 15 %). For mange andre forskningsinstitutter er dette den dominerende virksomhet. For å avgjøre skatteplikten må Skatteetaten vurdere individuelt hvert eneste institutts prosjektportefølje.

Dette er ikke blitt gjort. Etter en haltende saksbehandling og ut fra en virkelighetsbeskrivelse som det var vanskelig å kjenne seg igjen i, ble alle institutter pålagt skatteplikt. Mange klagde på avgjørelsene til Skatteklagenemndene. Etter avslag for to institutter, fikk Transportøkonomisk institutt (TØI) medhold i sin klage. Skattedirektoratet vil imidlertid at TØI-saken skal overprøves av Riksskattenemnda. Dette er en instans som Skattedirektoratet i helt spesielle tilfelle (11 saker i 2009) kan be overprøve Skatteklagenemndenes avgjørelser.

Vinner Skatteetaten fram, må hvert institutt vurderes med millimeternøyaktighet. Hva er erverv og hva er allmennyttig forskning? Grensetilfeller vil oppstå. Et institutt betaler skatt, men naboen gjør det ikke. Instituttene må unngå visse typer forskning slik at virksomheten ikke endrer seg. Skatt må ikke styre forskningen.

Transaksjonskostnadene vil trolig overstige skatteinngangen. Maksimal skatteinngang av instituttsektorens omsetning på ca 7,5 milliarder kroner blir neppe mer enn 50 millioner kroner. Instituttsektorens konkurrenter om forskningsmidler, dvs. universiteter, høyskoler, statlige institutter og utenlandsk forskning, har ikke skatteplikt. Er dette riktig ressursbruk fra Skatteetatens side

Innlegget i Aftenposten er kortet ned.