Abelia mener

«Med de store ressursene vi har i Norge; la oss bli mer offensive i kunnskapspolitikken, og ikke la oss bli forbigått av fremvoksende økonomier som er sultnere enn oss.»

Fakta

I 2008 utgjorde de totale FoU utgiftene i Norge 1.62 prosent av BNP. Næringslivets andel utgjorde 0,87 prosent. Den forholdsvise lave forskningsinnsatsen fra næringslivets side kan i stor grad forklares ut fra norsk industristruktur. Vi har mye næringsliv som forsker lite, og lite næringsliv som forsker mye.

Norske myndigheter må investere mye mer i forskning for å styrke nasjonens konkurranseevne.

I sin siste Innovation Union Competitive Report framhever EU- kommisjonen investeringer i forskning og utvikling som den viktigste driveren for vekst i framtidens Europa. Norge har sakket akterut når det gjelder satsing på forskning og utvikling i forhold til våre nordiske naboland. Vi er blitt Nordens FoU jumbo, både når det gjelder FoU-utgifter som andel av BNP og per innbygger. Selv om det står bra til i dag, kommer altså Norge dårlig ut når forutsetningene for framtidig vekst sammenlignes.

I 2008 utgjorde de totale FoU utgiftene i Norge 1.62 prosent av BNP. Næringslivets andel utgjorde 0,87 prosent. 3 prosentmålet i forskningspolitikken innebærer at myndighetene skal bevilge 1 prosent av BNP til forskning, mens næringslivet skal ”stille opp med” de resterende 2 prosentene. Den forholdsvise lave forskningsinnsatsen fra næringslivets side kan i stor grad forklares ut fra norsk industristruktur. Vi har mye næringsliv som forsker lite, og lite næringsliv som forsker mye.

- Nå har vi (nesten) gjort det vi skal. Nå er det næringslivets ansvar å gjøre sin del av jobben, sier regjeringens forskningsminister Tora Aasland ofte når hun blir konfrontert med spørsmålet om hvorfor vi ikke når 3 prosentmålet i Norge.

Den tradisjonelle definisjonen på et lands konkurranseevne er hvor god evne bedrifter i et land har til å selge sine produkter i konkurranse med bedrifter i andre land. Fokuset er på relativt kostnadsnivå.

Det er sikkert riktig at det næringslivet vi har i Norge må forske mer for å være konkurransedyktig. Arbeidskraftintensiv produksjon må erstattes med mer kompetanse og teknologi. Hvor mye, og hvilken FoU bedriftene investerer i, bestemmes av bedriftene selv. Det kan godt hende at bedriftene ikke vet sitt eget beste. At de må bli fortalt at de bør forske mer. Og at myndighetene må stimulere til at dette skjer. Evalueringer, blant annet av Skattefunn, viser at stimuleringen virker. Norske bedrifter forsker mer når staten bidrar.

Den internasjonale arbeidsdelingen er imidlertid i rask forandring. Arbeidsintensiv produksjon flyttes til land og regioner der prisen på arbeidskraft er lavere enn i Norge. Kapital investeres der avkastningen er høyest, og bedrifter lokaliseres der rammebetingelsene for eierne er best. Stadig flere norske kunnskapsbedrifter får nye eiere. Kunnskap og kunnskapsarbeidere flytter dit betingelsene for å utvikle ny kunnskap er best. Flere norske bedrifter legger kunnskapsfunksjonene sine til utlandet. Norge lider under knapphet på ingeniører og annen høyt utdannet arbeidskraft. Det er ikke bare industrien som flytter til Asia, det gjør også kunnskapen.

Tiden er inne for å endre forståelsen av konkurranseevne til å handle om hvor attraktiv Norge og norske regioner er som lokalisering for bedrifter som opererer internasjonalt. Vi trenger mer FoU for at Norge skal være attraktivt for disse bedriftene i framtiden. Det betyr at norske myndigheter i enda sterkere grad må ta ansvar for utvikling av kunnskapsallmenningen. Det handler om satsing på utdanning, forskning og innovasjon som sikrer tilgang på kompetanse og teknologi til framtidens næringer. Det handler om næringer som har fokus på å tiltrekke seg den fremste kompetansen i verden innen sine områder. Det handler om at kapitaleiere må finne det attraktivt å investere i bedrifter i Norge. Det handler også om at norske bedrifter selv må bli mye flinkere til å samhandle og ta kunnskapsallmenningen i bruk.

Norge er blitt konkurranseutsatt virksomhet. Næringspolitikk har blitt kunnskapspolitikk.