«Selv om noen utfordringer, som klima og eldrebølge, åpenbart er viktige, vet vi ikke i dag hvilken type kunnskap som er den viktigste på lengre sikt. Derfor trenger vi et system i offentlig finansiert forskning som er åpent for ulike typer initiativer, og der de beste forslagene vinner fram.»

Resultatene i norsk forskning står ikke i forhold til ressursinnsatsen. I forhold til land vi liker å sammenligne oss med er den vitenskapelige produksjonen lavere og norske forskere har mindre internasjonal gjennomslagskraft.

Fagerbergutvalget foreslår tiltak for å oppnå bedre samsvar mellom offentlig ressursbruk og resultater. Kritikerne hevder utvalget ikke har svart på oppgaven.

Resultatene i norsk forskning står ikke i forhold til ressursinnsatsen. I forhold til land vi liker å sammenligne oss med er den vitenskapelige produksjonen lavere og norske forskere har mindre internasjonal gjennomslagskraft. Forvaltningen av de viktigste innsatsfaktorene i forskningssystemet, den enkelte forskerens tid og tilgang til ressurser for å drive forskning, er ikke god nok. Rekruttering til forskerutdanningen er for lav til å dekke framtidig behov i forskningsinstitusjonene, i næringslivet og i offentlig forvaltning. Det er ubalanse i forholdet mellom den tematisk styrte og den forskerinitierte forskningen. På sikt kan dette svekke forskningssystemets evne til nødvendig beredskap og fornyelse.

Fra enkelte hold hevdes det at Fagerbergutvalget ikke har oppfylt sitt mandat fordi utvalget ikke har beregnet den samfunnsøkonomiske avkastningen av den offentlige satsingen på forskning. Dette var ikke utvalgets mandat. Mesteparten av den offentlig finansierte forskningen er forskning som, hvis den lykkes, kan finne brukere både blant akademikere og praktikere overalt i verden. Å komme fram til en tallfesting av den samfunnsøkonomiske effekten av slik forskning i Norge er svært vanskelig. Det ville ha vært ønskelig å ha bedre indikatorer for samfunnets bruk, inkludert samfunnsøkonomiske effekter, av forskning enn det som finnes i dag. Utvalget har derfor foreslått at det settes av mer ressurser til forskning for å etablere bedre kunnskap om sammenhenger mellom ressursinnsats og nytten forskningen har for samfunns- og næringsliv.

Det utvalget er bedt om er å komme med forslag til endringer som kan øke den samfunnsøkonomiske nytten av den offentlige forskningsinnsatsen. Dette krever ikke at man beregner den samfunnsøkonomiske avkastningen. Gitt at forskning er nyttig, er det nok at de foreslåtte endringene bidrar til at ressursene brukes mer effektivt. Utvalgets undersøkelser har avdekket flere svakheter i forvaltningen av de mest kritiske ressursene i forskningssystemet, nemlig forskerens tid og ressurser for å utføre forskning. Derfor har utvalget foreslått flere tiltak; utvikling av et forskingsbarometer, en prøveordning for allokering av ressurser til aktive forskere basert på barometeret og en ny, åpen konkurransearena for forskere uavhengig av tema og sektor, som vil bidra til en mer effektiv utnytting av resurssene.

Utvalget kritiseres for å foreslå å bruke mer penger på forskning uten å være ”bedt om det”. Det inngår imidlertid ikke som premiss i mandatet at utvalgets forslag skal holdes innen en bestemt budsjettramme. Tvert imot er utvalget eksplisitt bedt å vurdere behovet for forskerutdanning og ressurstilgangen til denne. Utvalget har foreslått å øke innsatsen for å sikre at Norge utdanner tilstekkelig antall kandidater med forskerkompetanse, blant annet innen teknologi, de nærmeste årene. Halvparten av ressursøkningen utvalget foreslår går direkte til lønn og drift for stipendiater. Resten går i hovedsak til å styrke den åpne konkurransearenaen, dvs. prosjekter hvor mange av stipendiatene vil arbeide. Forslagene kan enkelt finansieres innenfor den veksten man kan forvente i offentlige bevilgninger til forskning de nærmeste årene.

Den siste innvendingen mot utvalgets utredning handler om balansen mellom den tematisk bestemte og den forskerinitierte forskningen. Spørsmålet er om vi ønsker et system hvor nesten all forskning finansiert gjennom Forskningsrådet skjer på temaer politikerne har bestemt, eller om vi ønsker en balanse mellom toppstyring og initiativer basert på tematiske prioriteringer fastsatt av forskerne selv. Utvalget mener at et balansert system vil gi bedre resultater, og vil være mer gunstig for det norske samfunnet. Selv om noen utfordringer, som klima og eldrebølge, åpenbart er viktige, vet vi ikke i dag hvilken type kunnskap som er den viktigste på lengre sikt. Derfor trenger vi et system i offentlig finansiert forskning som er åpent for ulike typer initiativer, og der de beste forslagene vinner fram. Dette gjelder ikke bare for forskere i offentlig sektor, det er minst like viktig for fordelingen av støtte til FoU i næringslivet, hvor bedrifter innen tradisjonelle, naturressurbaserte næringer i dag har langt lettere for å vinne fram enn nye bedrifter i nye næringer.
 

Dette er den opprinnelige, og litt lengre, versjon av kronikken.