Regjeringen vil at norske forskere skal delta mer aktivt i EUs forskningssamarbeid. Det er en flott ambisjon. Likevel vurderer mange forskningsinstitutter nå å redusere sitt EU-engasjement. De har ikke råd til å delta. Norge har ikke råd til at de blir stående utenfor. Når regjeringen samles til regjeringskonferanse, må de sikre norske forskningsmiljøer rammer som gjør dem – og dermed Norge – i stand til å delta.

Med 660 milliarder kroner i potten er EUs forsknings- og innovasjonsprogram «Horisont 2020» verdens største forskningsarena. Alle medlemsland betaler og forskningsmiljøene konkurrerer deretter om midlene. Norge skal bidra med 18 milliarder kroner i Horisont 2020, eller 2,5 milliarder kroner pr år i perioden 2014-2020. Norske forskningsinstitutter, universiteter og høgskoler konkurrerer med Europas beste forskere og institusjoner i kampen om å «hente hjem» mer penger enn vi bidrar med.

I EUs forrige forskningsprogram klarte Norge kun å hente tilbake ca. halvparten av det vi betalte inn til den felles europeiske forskningskassen. Vi må ha ambisjoner om mer. Ikke fordi regnskapet er i ubalanse, men 99 prosent av verdens forskning skjer utenfor Norge og vår fremtidige levestandard avhenger av at vi er del av den internasjonale kunnskapsutviklingen. Tilgang til europeiske fagmiljøer, er avgjørende for kvaliteten på norsk forskning.

Norge har en stolt tradisjon med verdiskaping basert på forskning. Søderbergs kullelektrode, som gjorde det mulig å utvinne aluminium fra bauxitt, la grunnlaget for Elkems aluminiumsproduksjon. Yaras kunstgjødselproduksjon var opprinnelig basert på professor Birkelands oppfinnelse for å hente nitrogen ut av lufta. En avgjørende forutsetning for oljeeventyret i Nordsjøen, var norske forskningsmiljøers løsning på å pumpe av olje, gass og partikler i samme rør. Ingen vet hva framtiden bringer, men vi vet at vi også fremover vil leve av kunnskap. Med et lønns- og kostnadsnivå i verdenstoppen, må vi ligge i forkant.

Dessverre viser undersøkelser og statistikk at næringsliv i Norge i mindre grad er basert på forskning enn i andre land. Våre konkurrenter øker dessuten sin innovasjonskraft mer enn vi klarer. Dette må snus. I løpet av bare ti år har Asia gått forbi både Nord-Amerika og Europa når det gjelder investeringer i forskning og utvikling. Norsk forskningsinnsats har i 25 år ligget i «stabilt sideleie», på 1,7 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP,) vesentlig lavere enn OECD-gjennomsnittet på 2,4 prosent og enda lengre bak våre nordiske naboland. Det er tverrpolitisk enighet om at vi må opp i 3 prosent. Det er bra – og en viktig del veien dit går via Europa.

Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen har et mål om at den norske deltakelsen i EUs forskningsprogram skal opp 60 prosent. Det er en god ambisjon, men å nå den blir vanskelig, om det ikke tas politiske grep for å sikre rammevilkår som gjør det mulig.

I kampen om penger konkurrerer forskningsinstitutter i Europa på de samme faglige premissene, men muligheten for å delta er også knyttet til om man faktisk har råd til det. Problemet for norske forskningsinstitutter er at europeiske motparter, konkurrenter og samarbeidspartnere gjennomgående har bedre grunnfinansiering enn de norske. Forskningsinstituttene i Norge er kraftig underfinansiert. De holder den faglige kvaliteten som skal til og deltar allerede aktivt, men har ikke økonomiske rammer til å øke innsatsen.

Ordtaket om at «penger avler penger» er i dette tilfellet treffende, og en forsterkning av stimulanseordningen STIM-EU er helt nødvendig for at vi skal nå ambisjonene om å hente hjem «vår» del av fellespotten. En økning av STIM-EU er en investering – ikke bare i økt forskningsinnsats, men i den kunnskapen vi skal leve av i Norge i tiårene fremover.

Dette innlegget sto på e24 3. september

Kontaktperson Håkon Haugli

hakon.haugli@abelia.no

+47 905 31 025