Jan Fagerberg snakket om hvordan få til et velfungerende forskningssystem og hvordan få mer ut av de offentlige forskningsmidlene. Fagberberg pekte på at vi burde kunne forvente at forskning bidrar til løsningen av viktige samfunnsutfordringer og at den bistår samfunnet med kompetanse på et bredt felt. Da er det viktig å utnytte ressursene effektivt, fornye seg selv og delta aktivt i det globale kunnskapssystemet. Konklusjonen er at vi trenger et bredt sett av virkemidler som har effekter på flere nivå. Forskningsbarometer er et forsøk på å måle med mening sektorens bidrag.

God forskning (også norsk) brukes over alt i verden og mesteparten av den forskning vi bruker er utenlandsk. Norge ligger dessverre dårlig an i egen produksjon. Norske forskere er langt mindre produktive enn svenske, og langt mindre enn danske. Norge er nær gjennomsnittet hva gjelder produksjon, og langt lavere hva gjelder siteringer. Danmark har dobbelt så stort gjennomslag, fagjustert (vi har en høys samfunnsforskningsandel, og Sverige på teknologi). Finland har tre ganger så høy andel av sin FoU finansiert av EU systemet, enn Norge (7%). Norge netto bidragsyter. Doktorgradproduksjonen i Norge er gått opp de siste syv årene, men Sverige og Finland langt høyere.

Like fullt har norsk forskning hatt jevn framgang siste tiåret, men det er fortsatt stor avstand til de beste (Danmark og Sverige). Vi utdanner færre forskere enn det er behov for i samfunnet framover, spesielt kritisk innen teknologi. Det er store forskjeller i produktivitet mellom norske institusjoner.

Fagerberutvalget har sett på hvorfor ikke resultatene er bedre. De har kommet fram til at forskningstid er en viktig ressurs, men det er stor variasjon i hvordan den utnyttes. Myndighetenes incentiver virker kanskje ikke etter hensikten. Mange forskere i UoH sektoren får liten støtte fra egen institusjon. Det er for mange lukkede dører og for lite mangfold i NFR. Resultat: ineffektivitet fordi ressursene ikke utnyttes godt nok, Konsekvens: Behov for å åpne opp og styrke norske konkurransearenaer.

Statssekretær Kyrre Lekve fra Kunnskapsdepartementet presenterte noen utfordringer de ønsker å se nærmere på i en ny Stortingsmelding om forskning som er under utarbeidelse. Utfordringene handler om Instituttenes grense mot UH-sektoren. All evaluering viser at systemet er for fragmentert og systemene er for små. En annen utfordring er Instituttenes grense mot kommersielle aktører. Herunder er basisbevilgningen et viktig tema, og størrelsen på den er også åpent for debatt. Til slutt handler det om økt internasjonalisering. Instituttene gjør det bra, og signalene er at de kan gjøre mer, men at de opplever begrensninger på flere områder. Lekve avsluttet med å sitere Unni Steinsmo: Vi må være med i landskamper og ikke kretsmesterskap. Det kom masse innspill fra salen, og Unni Steinsmo pekte for eksempel selv på at det er et hav av forskjell mellom Sverige og Norge i forståelsen av instituttsektoren og forskningens betydning for verdiskapning.

På konferansen ble det også arrangert en samtale mellom Tove Kolset fra Cicero, Nina Kristiansen fra forskning.no, Knut Olav Åmås fra Aftenposten og Hilde Widerøe Wibe fra Abelia om instituttene og media. Åmås utfordret deltagerne til å ta på seg rustningen og delta i samfunnsdebatten. Man må akseptere at det blir noen misforståelser og at du ikke kan få fram alle detaljer i en hver sak. Nina Kristiansen påpekte at det er et lederansvar å få forskningen ut. Tove Kolset hadde forslag til hvordan stimulere forskerne til å delta i media: Gi dem en rose for innsatsen. Hun mente for øvrig at kommunikasjon av forskningen burde anerkjennes som en del av instituttenes verdiskaping.