På samme måte var det Søderbergs epokegjørende kullelektrode som gjorde det mulig å utvinne aluminium fra den billige råvaren bauxitt.

Det la grunnlaget for Elkems aluminiumsproduksjon. En avgjørende forutsetning for oljeeventyret i Nordsjøen, var norske forskningsmiljøers løsning på å pumpe av olje, gass og partikler i samme rør (flerfaseteknologi).
Ingen vet hva framtiden bringer, men vi vet at vi skal leve av nye ideer og bedre løsninger. Vi har et lønns- og kostnadsnivå i verdenstoppen.

Da må vi også ha løsninger i verdenstoppen. Hele den økonomiske bærekraften i vår velferdsstat er avhengig av at vi i framtiden jobber smartere, omstiller oss raskere og skaper verdier av tanker som enda ikke er tenkt.Da nytter det ikke å hvile på stolte tradisjoner. De må holdes i hevd, og dessverre så viser undersøkelser og statistikk at bedrifter i Norge er mindre basert på forskning enn i andre land. Våre konkurrenter øker dessuten sin innovasjonskraft mer enn vi klarer. Dette må snus, for både næringslivet og offentlig sektor har behov for omstilling og nyskapning.

De små og mellomstore bedriftene utgjør hoveddelen av næringslivet. Hva må til for at disse bedriftene eller offentlige institusjoner skal ta forskning i bruk? Tre nøkkelfaktorer må styrkes; Kompetanse, økonomiske virkemidler og mobilisering.
Kompetansenivå er en avgjørende faktor for innovasjonskraft og evne til å ta i bruk forskning. Doktorgradsutdanningen er forskerutdanningen. Totalt uteksamineres om lag 1500 personer med doktorgrad i Norge årlig. Av disse er det bare en prosent som kommer fra næringslivet. Dette på tross av at det er etablert en egen doktorgradsordning for næringslivet.

Denne ordningen må styrkes. I tillegg må det gjøres alvor av forslaget om en tilsvarende ordning for offentlig sektor. Det er dessuten et paradoks at de forskningsmiljøene som er nærmest næringslivet og offentlig sektor – de anvendte forskningsinstituttene - knapt er involvert i doktorgradsutdanningen for næringslivet. Dette må endres. Undersøkelser fra København viser at flere personer med doktorgrad i næringslivet styrker innovasjonstakten.

De økonomiske virkemidler for forskning og innovasjon i næringslivet og offentlig sektor må styrkes. Forskning innebærer en økonomisk risiko i den forstand at den ikke garanterer resultater. I en hektisk driftshverdag er det dessuten vanskelig å prioritere forskning og innovasjon som først gir gevinst i framtida. Derfor må vi styrke både den generelle forskningsstimulans gjennom Skattefunn, og de mer målrettede ordningene i Norges forskningsråd og de regionale forskningsfondene. Undersøkelser viser at dette fungerer og gir samfunnsnytte som er det mangedoblede av innsatsen. Da andre land ligger foran oss, bør vi dessuten kartlegge hvilke nye tiltak som kan overføres til Norge. Dette gjelder både næringsliv og offentlig sektor.

Mange bedrifter og offentlige institusjoner har liten erfaring med forskning. Instituttsektoren som er spesialister i anvendte oppdragsforskning, bør ta en mye større rolle i å mobilisere disse til forskningssamarbeid. Samarbeid med forskningsinstitutter vil øke innovasjonstakten. Norge har en instituttsektor av høy kvalitet, som dekker de fleste fagområder og er spredd over hele landet. Alle er non-profit organisasjoner hvor inntektene pløyes tilbake til ny forskningsvirksomhet.

Men en statlig basisbevilgning så lav som 11 % gjør dem helt avhengige av oppdragsfinansiering. Dette er et hinder for å ta den nødvendige proaktive mobiliseringsrollen. Å mobilisere flere bedrifter og offentlige aktører til langsiktig forskning, kan ikke finansieres som oppdrag. Markedet fungerer ikke slik. Det må derfor etableres en ny finansieringsordning med dette formål.
Andre land ligger foran oss i forskningsinnsats og har forstått at de har det travelt. Den nye Regjeringen kan nå utforme en forskningspolitikk som igjen fremmer omstilling og nyskapning.

Denne kronikken, "Behov for ny forskningspolitikk" sto på trykk i Aftenposten 21. oktober 2013