Fergefri E39 er Norges hittil største veiprosjekt og skal koste formidable 150 milliarder kroner. Veien går fra Kristiansand til Trondheim og inkluderer åtte fjordkryssinger. Levetiden på de ulike delene varierer fra hundre til tohundre år. Det er lang tid. Hvis vi tenker like langt tilbake i tid, hvordan foregikk transport i Norge da? Bilder av hest og vogn eller de første bilene er det som dukker opp på netthinnen. Håndbygde, smale og slyngete veier, overnattingssteder i staller med senger laget av høy. Hvis vi snur blikket hundre år framover i stedet, hvilke veier, broer, drivstoff og sikkerhetssystemer vil våre etterkommere da ha behov for? Hvordan vil bosetningsmønster og behovet for infrastruktur se ut? Hvilke konsekvenser får klima- og miljøpolitikken? Hvilke krav må stilles til veier som benyttes av førerløse biler få? Hva gjør avansert produksjon – som 3D-printeren - med behovet for transport?

Morgendagens behov og materialer

Svarene har vi ikke. Men det vi vet med sikkerhet er at dagens løsninger ikke vil holde. Norsk veibygging, og en fergefri E39, må ta høyde for klimaendringene som kommer og ta i bruk morgendagens materialer. Den må tilrettelegges for nye typer kjøretøy basert på "intelligente transportsystemer" og nye, mer miljøvennlige energibærere i kjøretøyene.

Modernisering med gammel kunnskap?

Det er i dag et misforhold mellom de store og nødvendige investeringene i samferdsel og de lave budsjettene politikerne bevilger til forskning og innovasjon. Vi vet at ting må gjøre annerledes, men investerer ikke i hvordan. Nasjonal transportplan (NTP) foreslår investeringer i veier, jernbane og annen fysisk infrastruktur for mer enn 500 milliarder frem til 2023. Planen legger vekt på at økte investeringer krever kunnskap, men er svak på å koble utfordringene til kunnskapsutvikling, forskning og innovasjon. Dagens samlede norske transportforskning tilsvarer om lag én prosent av planlagte investeringer. Det vitner om lite fremtidsrettet tenkning. Risikoen er at norsk vei-, jernbane-, luft- og sjøtransport "moderniseres" med gammel kunnskap. Det kan bli dyrt.

Invester i ny kunnskap

Internasjonalt anses det som god praksis å sette av en definert andel av kostnadene i store utbyggingsprosjekter til forskning og utvikling (FoU). Avsetningen betraktes som en investering som vil betale seg gjennom kortere byggetid og lavere bygge- og livsløpskostnader. Det er ikke nødvendig å tilføre ekstra midler, men en definert ramme må brukes på FoU og midlene må gjøres tilgjengelig i planleggings- og utviklingsfasen. Det vil være en fremtidsrettet og nødvendig investering.

En historisk mulighet

Det er fremmet ambisjoner om en "utslippsfri E39" med blant annet utnyttelse av stedsavhengig energi basert på vind, sol og havstrøm som kan omgjøres til hydrogen og strøm til bruk i morgendagens biler. Dette er den type innovative løsninger Fergefri E39 trenger mange av. Veien må bygges på det aller beste av ny kunnskap. Et samarbeid mellom de beste forskerne i Norge og utlandet må være helt sentralt i utviklingen, i tillegg til samspill mellom myndigheter, næringsliv, virkemiddelapparat, forskningsmiljø og veibyggere. En slik prosess vil gi de beste og mest framtidsrettede løsningene. At vi på kjøpet utvikler en spisskompetanse innen veibygging som kan eksporteres verden over, er en bonus Norge har behov for.

Som prosjekt byr Fergefri E39 på en historisk mulighet til å investere, ikke bare i verdens beste vei, men i det vi vet Norge skal leve av i 2050: Kunnskap og teknologi.

Denne kronikken sto på trykk i BT tirsdag 11. november og er skrevet av: Av: Håkon Haugli, administrerende direktør i Abelia, Agnes Landstad, daglig leder i FFA (Forskningsinstituttenes Fellesarena), Anne Kjersti Fahlvik, divisjonsdirektør i Forskningsrådet, Hanne Rønneberg, konserndirektør i SINTEF og Lars Andresen, administrerende direktør for Norges Geotekniske Institutt