Nå viser nye undersøkelser det mange har visst lenge. Den generelle påstanden om at sykefravær skyldes et stadig mer brutalt arbeidsliv har ikke rot i virkeligheten. Debatten er forfriskende. Vi ser en modig Hanne Bjurstrøm som utfordrer etablerte sannheter. Vi ser en våken YS-leder Tore Eugen Kvalheim ta oppgjør med de deler av fagbevegelsen som sutrer og svartmaler situasjonen. Den delen av fagbevegelsen han sikter til, synes mest opptatt av å bevare fremfor å fornye, og å bygge opp under en motsetning mellom ”arbeidsfolk” og ledelse, en tankegang som dessverre har gjort vondt til verre i offentlig sektor.

Great Place to Work Institute rangerer hvert år Norges beste arbeidsplasser. Sjelden er det offentlige virksomheter på denne listen. I 2009 toppet bedrifter som Tandberg og Microsoft. Dette er bedrifter der medarbeiderne har høy tillit til ledelsen og til hverandre, samtidig som de tilbyr en lang rekke goder som fleksibel arbeidstid, treningsmuligheter, barnepass, videreutdanning og ekstra feriedager.

Er det fordi de renner over av penger at de gjør alt dette for sine medarbeidere? Selvsagt ikke. Årsaken er enkel. De har innsett og tatt konsekvensen av at medarbeiderne er deres aller viktigste ressurs. De gjør derfor alt de kan for å tiltrekke seg, videreutvikle og beholde denne kompetansen. Det er gjennom medarbeiderne de skaper verdi. Derfor jobber de også målbevisst med ledelsessystemer, ny teknologi, motivasjon og kontinuerlig medarbeider- og lederutvikling.

I offentlig sektor er det også medarbeiderne som skaper verdi. Der råder imidlertid ofte en helt annen holdning til forvaltning av humankapitalen. En skal selvsagt være varsom med å generalisere – offentlig sektor er ikke én masse. Men tar du turen ut i kommunene, eller til det hardt prøvede NAV, finner vi raskt at gammeldags tenkning preger både ledelse og fagbevegelse. Svært mange av de ansatte der er høyt utdannede mennesker. Den rådende tenkning er likevel ovenfra og ned. Det er som om de ansatte skal være glad for at de har en jobb å gå til – ikke motsatt – at virksomheten er kritisk avhengig av at deres kompetanse blomstrer. 

Typisk ser det ut som at jo lenger ut i styringskjeden en kommer, jo verre er det. Det satses systematisk for lite på utvikling av ledere og medarbeidere. Rigide strukturer og bestemmelser hindrer fleksible og lokalt tilpassede løsninger. Ledere som faktisk vil noe, får ikke lov eller møtes av påstander som ”slik gjør vi ikke her”. Det er en generaltabbe som utøves, med deler av fagbevegelsens velsignelse. Her må både ledelse og fagbevegelse ta sitt ansvar for at vi opplever en gradvis svekking av kvalitet og oppslutning om de offentlige tjenestene.

Resultatet er frustrasjon, demotivasjon og sykefravær, og store velferdsmessige tap. Det er dette som er det egentlige brutale arbeidslivet, at mennesker med skapende energi og kompetanse ikke gis rammer til nettopp å skape. Det er nesten rart at medarbeiderne som er utsatt for dette finner seg i det – og at de ikke markerer opprør tydeligere.

Offentlig sektor kan ikke være lønnsledende. Det er alle parter enige om. Nettopp derfor blir det bare mer viktig å få på plass nye tanker om ledelse, medarbeiderutvikling og goder, for å kunne tiltrekke seg kompetent arbeidskraft. Hovedspørsmålet kan ikke lenger være hvor mange tusen nye årsverk som kreves for å møte utfordringene, men hvordan man over tid utvikler de menneskelige ressursene som er tilgjengelige. Derfor må offentlig ansatte ha samme mulighet til videreutvikling, påskjønnelse for gode resultater og tilfredse brukere, som kollegene i privat sektor. Vi trenger en fagbevegelse som ser dette, og som begynner å jobbe for sine medlemmer.

Kontaktperson Tarje Bjørgum

tarje.bjorgum@abelia.no

+47 922 94 842